KONSERT: The Thing drar på årene, men fornyer seg med overbevisning.
Av Arild R. Andersen
(foto: Camilla Slaattun Brauer)
The Thing har blitt et voksent band. Sånt skjer med årene. De har fått sin egen historie, et helt eget liv og en lang fortelling å forholde seg til. Dette er også helt åpenbart i måten Mats Gustafsson kommuniserer med Victorias publikum på. Han kommenterer de gamle t-skjortene de har tatt fram og ironiserer over hvordan de lukter. Garasjeestetikken skyves fram, bannordene sitter løst, og tunga henger fritt ut av munnen. Gustafsson melder også at The Thing ønsker å legge det gamle bak seg, for å stige inn i det nye. Jeg tenker tilbake til tidlig 2000-tall da trioen satte Blå på hodet, og det de gjorde, knapt var til å tro. De har fortsatt å gjøre dypt inntrykk med den unike og meningsbærende energien de fornyer. De spilte King Crimson og Led Zeppelin på Kongsberg i 2004, godt hjulpet av Cato Salsa Experience. Da tenkte jeg at The Thing ikke kunne bli tøffere. Så feil kan man ta.
Her på Victoria trer Ingebrigt Håker Flaten på seg den elektriske bassen. Det lover alltid godt. Den nakenheten og råskapen de har tatt eierskap i, gir seg til kjenne fra første beat. Håker Flaten tyner feedback og støy ut av bassen og løfter fram den samme Hendrix-tradisjonen som Jaco Pastorius likte å oppsøke. Den bærer rockens merke. Det gjør også Mats Gustafssons åpne sår av en tone og tyngden i Paal Nilssen-Loves rytmikk. De spiller stoff fra det siste albumet Shake og låter både korthugde og insisterende: «Aim», «Bota Fogo», «Viking Disco» og «Til jord skal du bli» eller kanskje det var «Fra jord er du kommet»! Vi får vite at Paal Nilssen-Love og Duke Ellington er Gustafssons favorittkomponister.
–Takk, som faen, melder saksofonisten fra scenen, bare for å understreke dobbeltheten og den lange avstanden til borgerlig dannelseskultur. Budskapet går rett hjem i en fullbegeistret sal, og jeg vet ikke om et eneste annet band som kan spytte jazzen ut nettopp som The Thing. Det voldsomme anslaget deres står nærmere en Peter Brötzmann-tradisjon enn en Evan Parker-retning, men poenget er jo hvordan de tre mannfolkene har klart å fri seg fra lenkene. «Chiasma» er hentet fra albumet Action jazz , og vi blir fortalt at bandet har spilt den feil i ti år. I kveld låter den riktig. Tiden går fort. De har spilt seg inn i kokongen sin, der bare The Thing kan være. Det er her Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Mats Gustafsson har hjemmet sitt. Large Unit, Starlite Motel og Fire! blir som hytteprosjekter å regne. Hadde jeg sett The Thing for første gang i kveld, hadde jeg fått en åpenbaring. De avrunder konserten i lyriske vendinger. De er mindre redde for det enn tidligere. Heldigvis blir de klappet og hylt tilbake, og helt mot slutten tar de fram «St. Thomas» som krydder og frigjør den fra den vakre mildheten Sonny Rollins kunne hylle den inn i. Takk som faen!
Arild R. Andersen
