Rikt og mettende

Av Arild R. Andersen

Det er dagen for Særingfest, dette helaftens arrangementet som har vokst seg til en diger fjær i Kongsberghatten i løpet av de siste årene. Jeg kunne ha reist til denne byen for denne tilstelningen alene. Det er fordi mange av mine sterkeste opplevelser på festivalen kan knyttes til nettopp den. Intimitet, livsgnist og kvalitet. Ja, visst! En festival i festivalen. Det også. Evnen til å booke artister som setter merker i opplevelsen, er påfallende god. Særingprogrammet strutter i år også, og det er aldri for tidlig å glede seg. Men før vi kommer til festen, er det noen vorspiel å delta på.
Det første er lagt til Steinhuset. Og der skal vi kanskje helt ned mot stillheten sammen med Streifenjunko. Duoen har jo ikke for vane å blåse seg opp og heve stemmen mer enn nødvendig. Klangbehandlingen pleier sjelden å smelle i ørene, og når de åpner denne torsdagsseansen sin med skråblikk mot tåkelur og små maskinrom, kan de kjennes igjen, uten dermed å kunne beskyldes for å gjenta seg selv. Streifenjunko har vært noe av det mest improfriske å følge gjennom to tiår nå. Det er dokumentert på plater, men først og fremst har det vist seg på konserter, som her i dag.

Espen Reinertsen og Eivind Lønning. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Trompetist Eivind Lønning og saksofonist Espen Reinertsen holder fast i konsertens grunnidé og utvikler den i langsom samtale. Teknikken de mestrer, er forutsetning for det fraværet av konvensjonalitet som preger uttrykkene deres. Kneppene, oppsprekkingen, dumpene, smattingen, ulene og snatringen  tar oss. Samhandlingene deres har fått erfaringens gode trygghet over seg. En trygghet som åpenbart brukes til å komme seg videre. Det er enestående trøkk i Streifenjunkos vakre rariteter. En strøm av foranderligheter som krever oppmerksomheten din, dersom du vil innenfor.
Lønning setter seg på huk og lar Reinertsen få alenetid. Det er både mesterlig og pirrende det han produserer, og når Lønning får soloplass, fortsetter lydfesten inn i de sjeldneste kroker.  Plystre med trompet, liksom. Det er en smule lykke i det de gjør også.
Jeg blir sittende å tenke på alle de gangene Streifenjunko har fått tiden min og brakt forundringspakkene sine til bords. Her på Steinhytta gjennomfører de en forestilling som tangerer og overgår. Variasjonsbredden av uttrykk er like formidabel som tråden tilbake til bandets utgangspunkt er slitesterk. Vibrasjonene i starten av stykke nummer to setter strengene mine i bevegelse. Sånn kan jeg gjerne ha det. Lønning og Reinertsen gir oss tid til å kjenne etter. De fortsetter i det langsomme tempoet sitt og får det til å åpne seg.

Vi forflytter oss over til Energimølla der det venter mer. – For meg er det en sann glede å se Pat Thomas´ navn i et festivalprogram, får vi høre når konserten på Mølla blir introdusert. Jeg kunne knapt ha vært mer enig. Bestillingsverket «Madad» skal framføres av den engelske pianisten Pat Thomas og det stavangerbaserte Kitchen Orchestra. Dette er musikere som alle er godt bevandret i jazz, impro og samtidsmusikk, noe som skal komme denne konserten sterkt til gode. Ensemblet starter med å sette perkusjon på dagsordenen. Det knitrer og gnur så du kjenner det i huden. Det er en rytme i dette som produserer bilder av slitte tannhjul og bølgeblikkplater i omfavnelse med skumgummi, kanskje. Musikken drar seg bortover som et akkompagnement til angst eller som lydbevegelser du ikke vil høre alene i mørket. Midt på lyse dagen virker disse dragene tiltrekkende.

Pat Thomas og Kitchen Orchestra. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Når Pat Thomas kommer inn med vektige akkorder og kantete spill, tar musikken seg ut i det fri. Trekkspillet er inne med korthugde bidrag, og musikken er så full av informasjon at den svulmer. Dette er orkestermusikk for et hvilket som helst kjøkken.
Så presses vi videre og entrer åpne landskap med skyggefulle strykere og oppsprekkende elektroniske skylag. Ja, det oppstår lettere tilstander i stykket, men den gråmelerte grunntonen dominerer. Trompetist Gunhild Seim og saksofonist Kristoffer Alberts underbygger langsomheten, før de bryter ut i brå kast og skaper tilknytning til sinne og iver. Jeg får assosiasjoner til Keith Tippetts Ark og til London Jazz Composers Orchestra. Også til London Improvisers Orchestra som hadde Pat Thomas i besetningen den første gangen jeg hørte pianisten live. Pat Thomas & Kitchen Orchestra spiller i fin tradisjon, men «Madad» kommer med egen relevans, frigjort fra bånd og bindinger.
Signe Irene Times sang legger seg inn i det instrumentelle med uanstrengthet. Og det er vakkert å høre hvordan de mange instrumentenes stutte utbrudd blir til et veldig kor med tydelig fokus. Intensiteten er god Når stykket legger seg til hvile, fortsetter inntrykkene å virke i meg. Det er en virksomhet jeg liker.

Så skal jeg oppleve en sanger med bakgrunn fra Afghanistan og oppvekst i Tyskland. Simin Tander gjør seg klar i Sølvsalen, sammen med barytongitarist Olav Torget og trompetist Sjur Miljeteig. Konserten starter med skjelv fra gitar og trompet, støttet av elektroniske remedier. Når Simin Tander begynner å synge, får musikken et dramatisk skjær. Hun har inderlighet i det hun formidler, en stemmeprakt av det sjeldne slaget. Kan få jazzfrasering og tradisjonalisme til å møtes på overraskende vis. Jeg strever imidlertid noe med å finne helt fram i det som skapes.

Simin Tander. Foto: Inger Marie McQuown/Kongsberg Jazzfestival

– Det er premiere for denne konstellasjonen, forteller Tander. De skal spille fra den nye plata, «The Wind», men også gjøre sanger fra andre steder. Hun forteller at hun liker å tolke virkelig gamle sanger og tar oss med til 1500-tallet. Sjur Miljeteig skaper vind og flyvedyktige toner. Det svever og klinger med styrke. Olav Torgets myke gitarspill tar seg inn. Han spiller med stor ferdighet, men spillet hadde fortjent mer av personlig tyngde og egenkarakter. Nå introduserer Simin Tander en sang der teksten er skrevet av hennes far. Det uakkompagnerte stoffet er virkelig sterkt og originalt. Jeg liker flere av de tingene de tre gjør, og de gangene de åpenbart trekker sammen, løfter opplevelsen seg. Versjonen av Leonard Cohens «Dance me to the end of love» blir hakket for pompøs i mine ører, selv om Tander synger den glødende. Vi får også være med på allsang, før trioen spiller «My weary heart» eller «Jesus gjør meg stille». Publikum er begeistret, men for meg blir ikke denne konserten den opplevelsen jeg håpet på.

Klokka nærmer seg 19.30 og startskudd for Særingfest. Det er fire konstellasjoner som skal på, og først ut er fjorårets vinner av Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris. Fløytist Henriette Eilertsen har etablert seg som viktig utøver i det frie feltet, og på Smeltehytta spiller hun med pianist Håvard Wiik og trommeslager Mark Sanders. Selve konstellasjonen med fløyte, piano og trommer lover en viss originalitet.
De tre tar seg raskt inn i intensitet, og der jeg sitter, opplever jeg at fløyta kunne vært noe lengre fram i lydbildet. Musikerne holder på det tette drivet og spiller seg nær hverandre. Vender seg innover, samtidig som de driver godt lyttearbeid. Det er fin flukt. Ferden tar seg også inn i det åpne, og den holder seg med nerve. Det blir dialog mellom Eilertsen og Wiik, og den er inspirert. Så melder trommene seg på med søkende kraft og kreativitet som er et gode for alle.

Henriette Eilertsen. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Fløytelyden kommer etterhvert nærmere, og trioen blir et eget vesen med skarp fortelling på hjertet. Fellesskapet har gode kår. Så er det befriende når de lar den lette pusten få eierskap i musikken. Fløyta kler åpenhet. Det gir Eilertsens spill farge.
Det er alltid inspirerende å høre Håvard Wiik i improvisatorisk form. Han spiller med tilstedeværelse på fanget og kreativ finesse i fingertuppene. Når trioen runder av et langt nummer og får raus og velfortjent applaus, signaliserer Henriette til de andre at det er rom for en kort en til. Denne søker seg fram på et annet vis enn den første. Gjør seg stillferdig, metallisk og yndig syngende. Pianoet triller ut flyktige underlag for fløyteforsiktigheter. Det velskapte og velfungerende kommer i bølger og topper seg i lekker utblåsning. Eilertsen, Wiik og Sanders setter feststandard.

Gitarist Hein Westgaard skulle ha spilt med bratsjist Mat Maneri, men sistnevnte har dessverre meldt avbud. Westgaard har isteden fått med seg Martin Klapper som stiller med et stort bord fylt med leker og dingser, samt elektronikk. Hein sitter med den akustiske gitaren, og han fortsetter sitt arbeid med å forfriske improtradisjonen. Jeg har skrytt mye av de tidligere tingene han har gjort, og jeg liker det han formulerer nå også. Og før de to virkelig kommer i gang, setter jeg et lite spørsmålstegn ved hvordan Klapper lytter. Han har en tendens til å dominere, før han etterhvert finner balansen.
Når Hein Westgaard går mot Bert Jansch-hjørnet, har det litt av den samme overraskelseseffekten som da Maja Ratkje sang Dylan her i fjor. Innslaget varer ikke lenge. Stadig nye idéer tar seg inn i spillet hans, og han holder dem opp så lenge de fortjener det. Tar fram et håndkle og masserer strengene, mens Klapper velger og vraker blant sine hjelpemidler og setter dem i tjeneste. De fortsetter å gni og vri fram lyd og lykkes med kontaktsøkende aktivitet. Westgaard mestrer kunsten å ikke spille for mye. Når han velger å åpne rommene rundt seg, intensiverer han spenningen i spillet sitt. Akkordbruken hans og den tradisjonelle rytmikken skaper egenart i denne settingen.  Klapper henger godt med i oppfinnsomheten, og de kurvene de tar seg inn i, kommer de i all vesentlighet utmerket ut av. Det har utviklet seg til et lekent sett.

Jan Martin Gismervik. Foto: Tore Sætre

The Lost Tangos er navnet på duoen til Jan Martin Gismervik og Guoste Tamulynaite. De to starter settet sitt i en insisterende tone. Det er nakenhet og fin nerve når Gismervik utsmykker med fiolin og myke klanger. Det låter vakkert, lett og eventyrlig og har skakk folkemusikalsk kraft i seg. Det er før de to vrir på retningen og lar lurvete trekk titte inn. Jeg blir betatt av denne ubestemmelig væremåten. Det kan låte som noe frittenkende rockemusikere på tidlig 70-tall kunne ha drømt fram, men det er det altså ikke. Dette er samtidsmusikk uten samtidsmusikkens selvpåførte tendenser. Den lar seg hvile i, men den har også oppdagelsesferdens attributter.  Og så kan den gynge, duve og rette seg opp i ryggen.
Gismervik og Tamulynaite er stillferdighet på scenen. Pumpeorgelet underbygger den stillfarne væremåten, men skjelver også etterhvert med styrke. Det utløser nye svar fra Gismervik. De naivistiske trekkene ved denne musikken, sjarmerer meg sterkt. Den virker komponert, men er framført med avgjørende ledighet. Det er godt å få presentert noe så renskåret og tilsynelatende enkelt på denne levende måten. Det lille orkesteret rommer sin egen verden og nekter å avsløre hvor det kommer fra. Jeg vil gjerne utrope dette til dagens overraskelse.

Så er det duket for Storbritannias skarpeste rytmeseksjon. Sammen med Alexander Hawkins på orgel utgjør de Decoy. Bassist John Edwards og trommeslager Steve Noble har spilt med alle og gjort de fleste av dem gode. Decoy har for anledningen med seg saksofonisten Camila Nebbia, og da er det lov å vente seg noe brukbart.
De fire viser ingen nåde og går rett inn i frijazzens avdeling for massivitet, riktignok med en lett melodiøst anlagt Nebbia fremst på gulvet. Bruset i Hawkins´orgel og stilen han henter ut, har tradisjon i seg. John Edwards omskaper seg selv til energibunt på scenen, en bassbunt med retning og overflod i det han gjør. Det er godt å ha han innpå seg. Han treffer de riktige punktene i det han er med på og setter sterkt preg på det. Jeg kan si noe liknende om Steve Noble. Han er også en lyttende utøver som spiller ut den veldige erfaringen han sitter på.
Den veggen Decoy og saksofonisten reiser i det første strekket sitt, står ikke tilbake for noe annet god-bulder jeg har hørt i sånne trakter tidligere. Så senker de volumet uten å gi slipp på intensiteten. Edwards har tatt fram buen mens Noble gjør sirkler på trommene. Det er en kjent lydverden med et sprekt her og nå hengende ved seg. Camila Nabbia kjemper med saksofonen. Finner utveier og tar seg inn til kjernen av musikken.  Alexander Hawkins låter rått og saftig og har åpenbart kontakt med sin indre Brian Auger. Det er umulig å ikke like spillet hans. Jeg er ikke alene om å bli fylt opp av denne kvartetten, og det er en fremragende måte å bli mett på.

Møster!. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Jeg tar med meg metthetsfølelsen bort på Energimølla. Der er det nattkonsert med Møster! Bandet har 15-årsjubileum og har levert det som trolig vil bli stående som et av årets beste jazzrelaterte album her hjemme. På Mølla legger de ut i det grove prog-landskapet sitt. Nikolai Hængsle drar av gårde med gnistrende og dyp bassgang, mens Kjetil Møster leverer linjer som kjennes i mellomgulvet. Det er tøft, med Hans Hulbækmo som trommevikar og Hans Magnus Ryan på gitar. Den umiskjennelige sounden er så tykkhudet at saksofonen må kjempe for å trenge gjennom. De tar fram «Dreaming Xaxado» fra ferske «Springs». Den smyger seg fint omkring, med fete gitarutsmykninger og tilbakelent saks. Den bygges langsomt og lekkert og er enkel å like.
Når sjefen tar fram klarinetten, mener gjengen som står ved siden av meg, at musikken likner på den de har hørt på King Crimson-albumet «Islands». Den er jeg ikke helt med på, men at 70-tallet spiller med hos Møster!, kan være riktig. Det er sug i det vi hører, og ølglass heves mot scenen. Jeg har lovet meg selv å høre noen få låter før jeg gir meg for natta. Møster! er et glitrende band, men akkurat nå registrerer jeg det mer enn jeg føler det og tar det på min kappe.