Rett på og null nøling

Debutalbumet «Resection» (Bolage) utkom i 2011. Året etter kom «Göteborg» (Gigafon) og nå er Thomas Johansson (kornett), Kristoffer Berre Alberts (saksofoner), Ola Høyer (kontrabass) og Gard Nilssen (trommer) her med Cortex’ første livealbum. Plata utgis av det spennende portugisiske cutting edge-selskapet Clean Feed med internasjonal distribusjon, heter rimelig nok «Live!» og er konsertopptak fra Nasjonal jazzscene, Victoria, i september 2013.

Om albumet skulle utløse ett og annet déjà vu-gløtt hos de godt Cortex-skolerte blant oss, skyldes det sannsynligvis at i alt fire av de sju Johansson-komposisjonene på «Live!» også finnes i studioversjoner på «Resection» og «Göteborg». Det spiller liten rolle, studio og scene er ulike størrelser for Cortex som for alle andre band, og «Live!» kommer med øyeblikksdimensjonen dirrende i fullt monn.
Eksempelvis avslutter Johanssen den åtte minutter lange «Interlude» og innleder «Hub» med et kornettkor på grensa til selvantennelse, og treblåser Alberts har også en rimelig utadvendt og inspirert dag på jobben med sterke kor i flere klangfarger. De to sender ut noen blåserbulletiner som mer enn napper Atomic-kollegaene Ljungkvist/Broo ydmykt i ermet, og i disse partiene fortoner bassistHøyer/trommeslager Nilssen seg mer som en serieeksploderende bærerakett enn som streit «komp». Andre ganger nøyer de seg med å fylle bunnen av lydbildet på mer tradisjonelt drivende vis, men alltid med pågående, fleksibel og markant tilstedeværelse.
60-tallets Coleman/Cherry-konstellasjon og den mye seinere Zorn/Douglas-line up’en nevnes ofte som forløpere for samspillet mellom de to Cortex-blåserne. Det gir en viss mening, kanskje særlig klanglig, men jeg finner først og fremst Ornette Colemans helt egenartede, organiske veksling mellom iørefallende, nesten naiv melodikk og superkompleks, men likevel fullstendig logiske abstraksjon som en sterkere referanse for Cortex’ henvendelse, som eksempelvis i versjonen av «Endorphin».
Det heter seg at «alle står på skuldrene til noen som kom før dem». Det står utvilsomt noen trompetere/kornettister oppå hverandre mellom skuldrene til Buddy Bolden og fotbladene til Thomas Johansson, men kanskje færre enn vi først antar. Det er mye blues i både ham og Cortex-kollegaene, og den er hørbar gjennom både hip harmonisering og rytmiske finter. Cortex fanger i det hele tatt mye jazztradisjon – eldre og moderne – i sitt musikalske nett, og enda sterkere enn det fine «Göteborg» viser «Live!» et band som nå etablerer seg på et nivå der særlig utsikten nedover er i ferd med å bli svært god.

Terje Mosnes