Vossa Jazz - 26. september 2021

Reisefeber

Ingebrigt Håker Flatens personlige Tingingsverk «(Exit) Knarr» og hans fabelaktige musikere setter fantasien i sving. Men det hadde hatt godt av en lørdagskveld.

Noe av det verste jeg vet er å være på siste dagen av en festival. Om denne i tillegg faller på en søndag er blåhetsgraden gjerne ekstra dyp. Det er definitivt en glasset er halvtomt-aktig følelse av å vite at hverdagen ikke bare er rett rundt hjørnet – den er her og nå. Litt sliten i resepsjonsapparatet etter mange opplevelser, litt trist og ensom i tilfelle mange har reist hjem og du fortsatt henger rundt, mest lyst til på se på TV i sofaen kanskje. Savner de der hjemme. Det er dessuten ekstra uggent om man er på reise til en norsk småby og erkjennelsen kommer krypende av at festivalen egentlig bare er en meget temporær hendelse: noen henger opp noen flagg og vimpler og roll-ups rundt om i bybildet kvelden før og så er liksom hele byen JAZZ. Men det er jo ikke slik det egentlig er. Du innser at du er en fremmed som bare har vært på gjennomreise — straks er småbyen tatt tilbake av deres rettmessige eiere – du er på bortebane. Det er deilig å reise før man innser dette.

Men 2021 er annerledesåret, og på Voss skal denne gang Tingingsverket fremføres som aller siste konsert klokken 20 – på en søndag. Og da er jeg pukka nødt til å bli. Det er en ganske stor forskjell fra klokken 18 på en lørdag, for eksempel. Sinnsstemningen og publikumsantallet og hele temperaturen og vibe’n blir en helt annen. Programmeringsmessig legger søndager seg opp mot mer rolige konserter som appellerer ekstra til de festivalen jo mest er til for: lokalbefolkningen. Andre må kanskje reise hjem til jobb eller skole mandag morgen. Men musikken leger de fleste sår, som vi vet. Og jeg elsker jo å være på Voss, så da er det bare å ta på smilet og møte verden.


Martin Myhre Olsen og Siri Malmedal Hauge. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Klokken 12 er det konsert med Siril Malmedal Hauge og band i Osasalen i Ole Bull Akademiet, det er en varm og myk start på en ny dag. Hennes singer/songwriter-stil med rootsy popjazz har det vært hyggelig å følge utviklingen til de siste årene. Hun har noe norsk høst ved seg som er kledelig for musikken. Mye slik musikk kan lett bli noe daff og forglemmelig, men SMH har en skjult ild i seg og det er noe interessant i alle låtene hennes. Dessuten gjør det karaktersterke bandet hennes musikken langt mer kompleks og funky. Igjen må jeg fremheve den meget sterke saksofonisten (på de fleste saxtyper) Martin Myhre Olsen som fargelegger låtene og har en rekke essensielle korte soloer og partier. Han jobber intenst hele tiden, man blir nesten sliten av å se ham konstant sjekke skruene på munnstykket eller andre klaffer, alltid med bekymrede øyenbryn som om ha nettopp har fått mistanken om at noe er galt, et halvt sekund før han skal i ilden. Men det er aldri noe galt – det er alltid noe fett, noe vakkert, noe intrikat. Han er en virkelig virtuos musiker som egentlig bare venter på å bli oppdaget for alvor. Ikke at hans medmusikere ikke har oppdaget ham – han var å se på scenen i flere av headlinerkonsertene denne Vossa Jazz. Det var den store vikarfestivalen, dette, for i stedet for mesterpianist Kjetil Mulelid fant vi den underlige men glimrende Johan Lindvall på krakken. Han har en utsøkt melodisk sans men også en quirky side som er med å å styre denne konserten ut i venstrefilen noen ganger. Det passet og beriket musikken, og publikum ble tidvis utfordret – det er ikke bare kos dette her.


Irene Tillung foran til høyre. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Det var faktisk tre bestillingsverk denne dagen, i tillegg til en nyskrevet barnekonsert med Hekla Stålstrenga, kunne man i Gamlekinoen halv to på ettermiddagen nyte den herlige trekkspillersken fra Voss: Irene Tillung med Ti på taket. Dette satt rett i sikringsskapet – hypermelodisk og rørende folkemusikk-jazz med tydelige ideer, vakkert arrangert og med punch der det trengtes. Dette er en fortsettelse av et prosjekt Tillung hadde suksess med for et par år siden, og utga en plate produsert av Mathias Eick. Jeg ser ingen grunn til at suksessen ikke skal fortsette. For dette var både folkelig og interessant. Local hero Tore Brunborg kilte oss i hjerterøttene og nasjonalfølelsen med sitt lengtende sax-spill, Pål Hausken og Sondre Meisfjord utgjorde en rytmeseksjon som rev og slet i komposisjonene så de fikk nytt liv, Juhani Silvola shreddet på el-gitaren, Erlend Viken og Erik Sollid (Valkyrien Allstars) var fandenivoldske på hardingfele, og en vakker strykerekke i Kaja Fjeldberg Pettersen på cello, og Ragnhild Lien og Lise Voldsdal på fiolin og bratsj bandt det hele sammen. Hver eneste låt var en hit med noen virkelige løft i «refrengene», og det gikk rett hjem, her var det stående applaus og hjertevarmende tilrop etterpå. Da jeg gikk ut så jeg en gledesstrålende Steinar Ofsdal gi festivalsjef Storheim en god klem i ren musikkglede, og det følte jeg var et skikkelig Voss moment.

Dessverre hadde jeg i min entusiasme veltet en flaske vann ned i PC-sekken min mens jeg nøt Tillungs premierekonsert, så jeg måtte droppe konsertene med både Petter Wettre og Mathias Eick for å reparere innholdet og skrive gårsdagens rapport mens jeg gjennom det åpne hotellromvinduet hørte noe som var nødt til å være lyden av Tingingsverk-bandet som øvde og hadde en siste gjennomgang av KNARR før premieren. Etter en forferdelig 3-1-seanse mellom Arsenal og Tottenham var det å komme seg ned i restauranten for å rekke en siste vase vellagret før den store hendelsen.

Men det var sannelig en antiklimatisk og andektig atmosfære på hotellet nå – hvor var alle sammen? I går sprudlet det i glass og topplokk av forventning og livsglede. Ensomhetsfølelsen i en fremmed by kom kjapt tilbake. Mokk aleine og nesten litt engstelig. Pinot noir’en fra 2010 som sommelieren fant frem var skarp som en kniv og dyp som en elv og ga meg fornyet tro på livet og kvelden. Store deler av bandet var oppom for å ordne seg noe sikringskost før konserten, det var spent stemning. Trompetist Eivind Lønning gafler i seg en stor dessert like før han skal inn på scenen, for å få sukkerkicket som skal sette fyr på denne søndagskvelden. Det er mulig han oppnår det ønskede rushet, men for mange andre i publikum er det nok ugjenkallelig søndag. Det er ikke lang kø i baren utenfor konsertsalen. På grunn av store forsinkelser i industrien for fysiske formater er ikke plata ankommet, men jeg får i det minste handlet en t-skjorte med Lars Ellings omslagskunst smurt utover brystet. Det er uansett meget uvant at Tingingsverket er utgitt på plate før det blir ur-fremført, men så er det da også utsatt to ganger allerede, har endret besetning fra en internasjonal en til en heilnorsk, og mye er annerledes. Jeg får panikk-attack da jeg går inn i salen og kan velge fritt blant stolene, her var det da veldig glissent, men heldigvis kommer publikum strømmende i tide likevel. Men mange av studentene, musikerne og tilreisende folk har dratt hjem – dette er i stor grad en blitt konsert for vossinger.


Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Med snart 50 festivaler bak seg er jazzkompetansen og -aksepten på topp på Voss, men jeg får veldig den nervøse følelsen av av Ingebrigt Flaten og hans ypperlige musikere er på bortebane denne kvelden. Hovedfokus her i kveld er minnene fra alle Vossa Jazz og tidligere Tingingsverk som for eksempel Arild Andersens Sagn eller det som ble Nils Petter Molvær Khmer, det er tankene på fjellene, folkemusikken og lynnet i byen mer enn nødvendigvis en dyptpløyende interesse for følelsessterk avantgardejazz som den Flaten og hans kumpaner står for. (Exit) Knarr som verket heter, trekker veksler på Flatens mange reiser og hjemsteder på kloden, musikere han har møtt og spilt med, og hva disse stedene representerer for ham. Låter «om» eller tilegnet Oppdal, Trondheim, Mexico City, Austin, Chicago og Amsterdam knyttes sammen i en frodig fantasi om tilhørighet, lokal tekstur, menneskelige fellestrekk og særegenheter, og med feltopptak fra hver by som underliggende ambiens.


Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Oppmerksomme lyttere gjennom Flatens lange og fantastiske kunstnerskap kan plukke opp flere velkjente inspirasjonsfelt. Jeg har hørt på platen mange ganger, og har materialet under huden, selv om det så klart fremstår ganske annerledes og strukket mer ut live her. Hele bandet går intrikat klappende på langs «Miles Avenue» der den snurrige og herlige pianisten Oscar Grönberg får være første instrumentalist ut. Det er flotte soli på klarinett av Atle Nymo i «Brinken» og av Lønning og Flaten i «Håkkåren». Alt-saksofonist Mette Rasmussen er en superstjerne, og jeg hyler av vellyst etter noen av hennes fyrige soloer. Det lå spenning i hvordan møtet mellom Olaf Olsen og Veslemøy Narvesen på hvert sitt trommesett skulle bli, det er ikke alltid slik at det funker, men de gir behagelig og kollegial plass til hverandre, der kanskje Narvesen gjør flest krumspring og Olsen er timekeeper. Men noen ganger veksler de på dette også. «A La Lala Love You» er storband-aktig frihetsjazz med hele ensemblet i aksjon som sender tankene til Flatens tidligere prosjekt Atomic Schooldays med Chicago-folk i bandet.


Oddrun Lilja. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Oddrun Lilja skrur opp gitaren av og til og synger, og hun har blitt en stjerne i løpet av året. I den ekstatiske sistelåten «Museumplein», der Flaten melder overgang til elbassen, klarer hun til og med å få folket i salen til å reise seg og være med å klappe. Og det er litt av en bedrift, for vi alle sitter hardt rammet av Norwegian Stiffness Syndrome, det er absolutt kraftig applaus mellom låtene, men tilrop underveis, dans, digging og generell opp-hepping av musikerne er ikke-eksisterende. Publikum er ganske dødt. Akkurat som om publikum ikke helt tør hengi seg, og dette gjør at materialet noen ganger fremstår langt mer tvert og vanskelig enn det egentlig er – dette er jo musikk som handler om glede og nysgjerrighet! Men jeg mener totalt! Her tror jeg at verket vil kunne oppleves fundamentalt annerledes når det skal ut på turné i norske jazzbyer, festivaler og klubber og mottas med den entusiasmen og varmen og galskapen som musikken fortjener, som den også trenger for å fungere optimalt. Jeg gleder meg til å oppleve Knarr rundt om i forskjellige byer. Kan hende en annen dramaturgi, med visuelle elementer i tillegg til feltopptak, kunne gjort den narrative linjen mer forståelig for de voksne vossingene i salen. Men veldig mye hadde nok vært helt annerledes om konserten bare hadde blitt avholdt tidlig lørdag kveld, da mottakeligheten og engasjementet, pasjonen og reiselysten er på topp. Denne søndagskvelden hadde det passet bedre med Tillungs trekkspill og vemodige melodier.

Fra forsiden

Nyhet

Arild B. Nielsen hedret med Storbandprisen

Musiker og musikalsk leder i Hardanger Big Band, Arild B. Nielsen, ble lørdag 16. oktober hedret med Storbandprisen 2021. Nielsen er en bærebjelke for det lokale musikklivet, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for prisen, og omtaler Nielsen som en ildsjel av dimensjoner, en stor musikalsk formidler og en inspirasjon for unge musikere.

Nyhet

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Meld deg på vårt nyhetsbrev