Reisebrev fra Voss. Del en av to

Av Audun Vinger

Etter å oppleve en komprimert og innholdsrik festival som Vossa Jazz’ to intense døgn fredag og lørdag, er det viktig å gå inn i en ny fase, tenke over hva man har opplevd, og finne tilbake til grunnen under ens føtter, fysisk og psykisk. Det som er så fint med Voss er at man faktisk kan gjøre det på Voss på søndagen også. For det første er det en rekke fine konserter i litt roligere og kanskje en smule mer lokal stil – dessuten kan man sitte i den så godt som deserterte spisesalen på vakkert falleferdige Park Hotell Vossevangen og tenke på hva man har gjort. Om man ønsker over en nøye utvalgt flaske Vosne Romanée 2002 fra den verdenskjente kjelleren, og forholdsvis kritikkverdig buffetmat der fiskekaker i hvit saus med erter fikk en fremskutt rolle som følge til vinen. Livet er jo mest kjent for sine kontraster. Først og fremst kunne man erkjenne at det hadde vært nok en minneverdig helg på Voss, men også at nye krefter har rukket å sette sitt preg på det.

Festivalsjef Frøydis Århus under åpningen. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Den nye sjefen Frøydis Århus virker å ha falt perfekt inn inn i rollen som lokalt, folkelig ikon, og snart trenger hun ikke tenke på at hun fyller velbrukte sko. Det er mange gamle travere her, absolutt, men i likhet med flere norske jazzfestivaler føles det rett og slett ganske ungt. Det er også flat struktur med temmelig få headlinere i klassisk forstand  – og det er hovedsaklig norske artister. Vi kommer til å trenge noen nye perspektiver og verktøy utenfra snart, men enn så lenge har vi det herlig med bare lokalt stoff. Folk er her for å være på Vossa Jazz – ikke bare utvalgte ting.

Search Party. Foto: Ronny A. Sangolt/Vossa Jazz

Det vanlige morgentoget var utsolgt, så jeg måtte ta det enda tidligere morgentoget i sekstiden. Litt trøtt ved ankomst, men det gjorde at jeg for en gangs skyld kunne rekke 13-konserten med andre klasse på Jazzlinja i Trondy. I år var det i store Gamlekinoen, og det var da svært mange som møtte opp. Spesielt da en haug skoleklasser ankom for mer eller mindre eksponering for tvungen finkultur av det ekstatiske slaget. Search Party heter årets band, og det er tydelig at dette er en ekstra sammensveiset klasse til tross (?) for at den er sterkt pan-skandinavisk. Som alltid mange dyktige musikere, noen har vi kunnet sett en stund allerede slik som trøndersaksofonisten Andrea Schnell Husby, den allerede legendariske Ole Calmeyer ved trommesettet, Móeiður Loftsdóttir på trompet og smil, og muntrasjonsrådet Hedda Örnsten på liflige tangenter. Begge de svenske elgitaristene så ut som en Lemon Twigs-remix av Mike Stern. Det er flere favoritter også, men det kommer vi tilbake til senere. Siden det bare var en time musikk antar jeg at de ikke kom seg gjennom alle låtene de spiller på turneen (skrevet og organisert og alt av dem selv). Men det som skilte seg ut i år er at alle låtene hadde vokal med tekst, de to vokalistene Julie Horn og Edvard Kildahl var i sentrum hele tiden, og alle låtene hadde noe performativt, morsomt eller corny ved seg. Inkludert mellomsnakk og introduksjoner. Lite vanlig jazz-kok, liksom. Låtene kom i forskjellige stilarter men det føltes hele tiden som et band. Den klart mest fengende låten var Schnell Husbys «Searching for the party», og jazzbassist August Bergvalls vakre «Memory» var et annet viktig innslag. Det blir viktig å se den aller siste konserten, på Nasjonal jazzscene 15. april, for å få med seg hele bildet.

Årets bank-artist med gratiskonsert inne i lokalene var den unge folkemusikkmonarken Synnøve Brøndbo Plassen, en strålende kunstner alene eller i større gruppe, som virkelig vet å nå frem til nye lyttere med tradisjonsmusikken sin. Således en perfekt Vossa Jazz-profil.

Synnøve Brøndbo Plassen. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Åpningskonserten er en annen viktig tradisjon, etter den natur-gripende hymnen på lur og synth var det klart for sjef Frøydis til å skinne og åpne det hele. Hun så ut til å bære det godt allerede da. Årets prolog ble holdt av Ketil Bjørnstad, som valgte holde en energisk, poetisk, morsom og historisk stil. Først litt betraktninger om vossingenes lune og kvaliteter gjennom tidene. Og så gode. egne minner fra midten av 70-tallet med Finnerud Trio, Mal Waldron og en kveld på Fleischer’s med Calle Neumann som endte i en sovekupé. Det var nok ekstra gøy på 70-tallet, men vi gjør vårt beste. Kulturminister Lubna Jaffery holdt en mer tilbakeholden tone enn forrige gang, og ville ha oss til å forstå viktigheten av kontinuitet og de hun kalte «en holdt tone».

Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Helge Andreas Norbakken. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Daniel Herskedal og hans forskjellige tuba kan markere tiårsjubileum for trioen som består av Eyolf Dale på tryllepiano og Helge Andreas Norbakken på sublimt bilopphøggeri-perkusjon. Glimrende musikere alle tre. Også dette ganske perfekt i Vossa-salen, Herskedals tuba har merkelig nok elementer av både lur og bukkehorn i seg, og føles dermed lokalt. Det er musikk som er elsket også langt utenfor landets grenser, men som lytter blir jeg raskt utålmodig i konferansesal-setet. Norbakken gjør sitt beste for å hamre inn nagler i uventede flater, men materialet blir likevel for likelydende og følsomt i temperatur og tempo og klang. Det er så mye lengsel på så stor flate. Om det hadde vært én slik varsom låt inni et sett som gikk i flere retninger, hadde jeg fått bakoversveis av det, det er et virkningsfullt uttrykk. Men jeg blir fort mett når de kommer på rekke og rad, og får klare assosiasjoner til en flexisingle i tidsskriftet National Geographic, som min far hadde da jeg var barn. Opptakene av syngende, ensomme hvaler er brent inn i meg som selve lyden av melankoli og undring. Men denne kvelden ble det rett og slett litt for mye hvalsang.

Etter en kjapp porsjon vossakorv med grønnsaker og saus var det på tide å forsøke å få med seg i det minste et par av de mange overlappende konsertene på kveldstid. Mange av dem litt like i stil også.

The Red Barn. Foto: Anders Flatlandsmo/Vossa Jazz

Først The Red Barn, som jeg har sett tidligere og som har med seg flere viktige musikere som gjør seg gjeldende i vestlandsområdet: Aksel Røed (sax), Toivo Fjose (bass), Mathias Marstrander (lap steel) og Kåre Opheim (trommer). Det var trangt og godt inne i Jazzklubben, bandets legering av americana, jazz og folkemusikk er av typen som går rett inn i norske ører – og blir der.

Henriette Eilertsen Trio. Foto: Ronny A. Sangolt/Vossa Jazz

Det fins knapt vakrere rom i hele verden, som fløytist Henriette Eilertsen utbrøt om Vangskyrkja. Hun hadde konsert der inne med sin skarpe trio som består av Joel Ring på cello og Øystein Årnes Vik på trommer. De har utgitt en av årets fineste norske album i «Moder / Mother». Og falt ikke for fristelsen til å gjøre musikken mer sakral eller liknende, det er veldig snappy samspill dem i mellom, en slags lett psykedelisk funk viser seg noen ganger for lytteren, andre ganger havner de inn i hypnotiske groover ikke ulikt Joshua Abrams Natural Information Society. Eilertsen slipper sine fløyter fri så de snirkler seg rundt i den fascinerende arkitekturen, før de stiger til værs. En vidunderlig opplevelse.

Sanyu. Foto: Ørjan Olsen Furnes/Vossa Jazz

Neste post var den sjarmerende trebygningen Ungdomshallen, som har ganske perfekt størrelse for de fleste artister, men var smekk full til første. Sanyu er et band som har vise/soul/funk som base, med innsmett av concious rap og endel speisa jazzelementer. Kristina Fransson slo til med en ganske vill og skronkete trompetsolo med effekter, og ditto med en indie-elgitar. Det var mange funk-nakker i salen som satte pris på den jazzere off-beaten som noen ganger fikk sin forløsning i psykedelisk hiphop. Tuva Halse gjorde et innhopp med fela si. Sanyu Nsubunga i front er et viktig nytt ansikt i utforskende norsk R&B. «What are we supposed to find here? When we don’t know what it looks like». Vi vet hvor vi skal lete: debutalbumet utkommer i april.

Andreas Rotevatn. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Det finnes rar musikk, trombonist Andreas Rotevatn er helt klart inne på en snodig blanding mellom Olav Stedje-soul, trombone-jazz, space rock, og mye annet rart på en gang. Alle låtene kommer med tekster som gjerne kan forklares, med utgangspunkt i forskning og historie. Rått band: Elias Tafjord på beinharde trommer, Niko Hængsle på det han kan best av alle i bass-Norge, den totalt unike arbeidshesten Sander E. Nordahl på deilige gitarlyder, og to gjester. Først Henriette Eilertsen på mer fløyte, og så den nydelige og heltmodige sangeren Gabriela Garrubo, som på tre timers varsel steppet inn på vokal for Mari Kvien Brunvoll, av alle man kan måtte steppe inn for. Også her kommer det snart ny musikk. Det er egentlig ingen grunn til at dette her fra en ganske ukjent trombonist skal få noe publikum. Men det var rett og slett fullt i Gamekinoen denne kvelden. Hva er det som skjer?

Håkon Brunborg. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Litt mer uheldig var multimusikeren alle vil spille med og bli produsert av, nydelige Håkon Brunborg.  Jeg kom midt i konserten, og havnet rett i sonen med noe deilig space rock. Brunborg har også mye tryllepop og mer atmosfæriske flater i seg, men det føltes helt perfekt å komme inn i denne tilstanden. Martin Horntveth sto i total indre lykke i publikum og kastet på hodet til de suggererende rytmene. Her var bandet fullt av gode tryner fra jazz, indie og omegn. Og man må jo først og fremst nevne en sterk flanke knottekvinner: Jenny Berger Myhre, Anna Ueland og Therese Aune. Sistnevnte hadde Brunborg vært fan av siden han var 17, som han sa mens han gikk gjennom det strålende bandets individuell kvaliteter. Jeg møtte pappa Brunborg etter konserten, han var stolt og det har han all mulig grunn til.

Jenny Berger Myhre. Foto: Ronny A. Sangolt/Vossa Jazz

Jeg anmodet ham om å bli igjen på jammen, kanskje han hadde med hornet? For dagen sluttet slik den begynte, med Search Party fra Jazzlinja. Endelig kunne jeg drikke meg ned i en god stol til litt cookin’ jazz, håpet jeg. Men også her var det performative i fremre rekke. Man kan anta at Petter Dalane, som hadde Togetherness-show i Vossasalen samtidig, har hatt enorm påvirkning på hvordan unge musikere (i Trondheim) ser på jam-formatet. Her var det nemlig live-kommentering, dommere, alskens påfunn og en slags konkurranse mellom norsk og svensk lag. Artig nok det, de gjorde noe liknende under ski-VM, men det var ikke en del av premisset på forhånd, og jeg og flere med meg ble nok fort litt sliten og trett av å se på andre ha det morsomt (klokken var 01 og det kom ikke særlig mange andre musikere heller). Også traurig å høre snakking over solo – disse folkene er vel av Tik Tok-generasjonen og er vant til distraksjoner. Det er sikkert artig tidligere på kvelden – og det var gøy å høre Andrea Schell igjen, og påminnes det som er Jazzlinjas egen nasjonalsang og pedagogiske kjerne: «All the things you are». Vi er mye. Og i morgen følger del to av dette påskebrevet fra Voss.