FESTIVAL: I år serverer All Ears velsmakende dessert som forrett.
Av Arild R. Andersen
I 2008 hadde vi en markant opplevelse i den lange rekka av musikalske begivenheter som har fylt livene våre. Gjengen var i Berlin. Der ble Alexander von Schlippenbach feiret som 70-åring, og den 20. september spilte den store pianisten tre sett i kultursenteret Radialsystem. Solo, i trio med Evan Parker og Paul Lovens og som anfører i Globe Unity Orchestra. «A European Jamboree in Berlin» ble forestillingen kalt.
Schlippenbachs utvikling og betydning fra 60-tallet og fram til i dag, er enestående. Spennet mellom «Pakistani Pomade» og «Monk´s Casino» er formidabelt. At All Ears- festivalen tar avspark med Alexander von Schlippenbach i duo med Paal Nilssen-Love, overskrider gledelig. På fredag og lørdag spiller de to forøvrig med Evan Parker og John Edwards på Cafe Oto i London.
Å høre Paal i duo har styrket meg i troen på dette formatet gjennom årene. Tospann-arbeidene hans med Ken Vandermark, Peter Brötzmann, Frode Gjerstad, Mats Gustafsson, Joe McPhee og Otomo Yoshihide har satt merker. Dynamikken og nyansene i trommespillet. Samhandlingenes spirituelle vibber. Intet mindre.
Alexander von Schlippenbach og Paal Nilssen-Love. Foto: Pål Dybwik
Det skal være januarkulde når All Ears trekkes i gang. Jeg kjenner det på meg. I år arrangeres festivalen på ærverdige og lett slitne Kunstnernes Hus. Et sted å kjenne seg mer hjemme enn på strømlinjeformede Munch. Jeg har vel mistet oversikten over alle plassene vi har opplevd All Ears musikk siden 2002, men rommene konsertene har blitt avholdt i, har spilt med i alle opplevelsene. Under de lyseblå kuplene her i Kunstnernes Hus, er det høyt under taket og intim atmosfære i rommet.
Så er det er lett snøfall i pianotonene og myke signaler fra gong når Schlippenbach og Nilssen-Love tar oss inn til seg. Passe kjølig, vakkert og åpent. Et overraskende startgrep, til side for det man gjerne forbinder disse to med. De bygger forsiktig. Prøver hverandre ut. Leiter etter spor å følge, og når uttrykket tykner til, befinner vi oss med ett i det kantete landskapet pianisten elsker å være i. Dette er kjære saker. Og når Monk titter inn i musikken for første gang, er det Alexanders lek med Thelonious vi hører. Jeg har vært i disse pianotraktene deres mange ganger og oppdager nytt hver gang. Godt å oppleve.
Det lukter gjerne krutt der Paal Nilssen-Love spiller. Han gir kveldens duo en spenst som tjener innholdet, og han viser seg fram som den gode lytteren han har utviklet seg til å være. Kler opp Schlippenbachs kombinasjoner av old school og fri flørt. Den villskapen pianisten kunne være i som ung utøver, har blitt forskjøvet av et vitalt og veloverveid spill som treffer bredere. De poetiske Yamaha-linjene er mer syrlige enn søte. De roper ikke etter å bli omfavnet. Schlippenbach titter bort på Paal som gjør noen tørre runder før han setter metallet i drift. De to gir hverandre åpninger. Musikken puster og har den nødvendige uforutsigbarheten i seg. Pianoet kommenterer perkusjonen, og trommene gir retning til pianoet. Det er mye erfaring samlet, og nå slippes den fri.
Paal Nilssen-Love. Foto: Pål Dybwik
Paal Nilssen-Loves store gonger gir vekt og egenart til kvelden, mens de mest innadvendte pianopartiene kan være de mest eventyrlige. Når Schlippenbach gjør seg mørk og fåmælt, spiller han seg inn i helt egne hjørner, uten forhastede utbrudd. Det de to gjør, har en tidløshet ved seg. Som komprimert historie vendt mot samtiden.
De rappe og distinkte stilmerkene som er Paals, fortsetter å gi gnist. Opplevelsen av å få være med inn i noe substansielt, er slående. Når duoen setter et første punktum for improvisasjonene, er de to åpenbart fornøyde. Det er publikum også.
De få gangene Schlippenbach gir seg hen til kaskade på pianoet, er det den aldrende mannens kraft vi fornemmer. Han leverer med en tilstedeværelse som berører. Og når Paal løfter en av gongene sine og åpner tempelet, reiser Alexander seg og bøyer seg inn i pianoet. Det blir lydutveksling i fortsettelse av lang og god tradisjon, med her og nå innskrevet i vinklingen. Stemningen på Kunstnernes Hus er høy.
I det som må kunne kalles et ekstranummer, er det Schlippenbach som fører an, i et monkifisert strekk i Berlin-tapning. Samspillet er tett og bevegende. Det slår meg at dette ble hva jeg hadde håpet på. En ny markant opplevelse. En liten Oslo Jamboree i europeisk XL-størrelse.
