Riffene sitter løst når Rune Grammofon gratuleres med tjueårsdagen.
Det er andre og siste kveld av Nasjonal Jazzscenes feiring av Rune Grammofon. Victoria er smekkfull, og kveldens artistpakke rommer mye av det som plateselskapet har fristet oss med gjennom to tiår. Framsynte utøvere som skuer tilbake og anvender dette doble perspektivet til å si noe friskt. Rune har ikke vært et sjangerspesifikt selskap. Det har snarere vært et drivhus for kvalitetsdyrking, basert på Rune Kristoffersen sikre smak. Både Fire! og Hedvig Mollestad Trio har denne teften for tradisjon og dette nødvendige, nåtidige og tilstedeværende som setter personlige merker i musikken.
Det må nærme seg ti år siden jeg så Fire! på Sound Of Mu, nederst i Markveien og lot dem slippe inn. Mats Gustafsson, saksofon og elektronikk, Johan Berthling, bass og Andreas Werliin, trommer har siden den gang utvidet trioen til Fire! Orchestra og inngått samarbeid med størrelser som Jim O´Rourke og Oren Ambarchi. Det har vært et lite Rune-eventyr. I kveld er de kun tre, og det er ikke langt fra sant at det er sånn jeg foretrekker det. Berthling er iført el-bass, og lyden hans har en touch av fuzz. Han spiller seigt og tydelig og legger et elastisk fundament med Werliins trommer i støpen. De lange, insisterende tonene fra Gustafsson får et sted å være. Saksofonens råskap møter ro og faste rammer. Den sprekkeferdige kvaliteten får meg til å tenke på stemmeskiftet. Gustafsson får det til å leve.
Saken fortsetter under bildet.
Fire!
Det som er minst levedyktig i trio-forestillingen, er den samme mannens bruk av elektronikk. Den fungerer som avlastning og variasjon, men mangler den stringensen Fire! ellers formidler. Jeg gjør meg til venns med alle bassriffene. De er til å stole på. Så kommer Gustafsson inn med en lyd Peter Brötzmann ville ha snudd seg på gata etter, og musikken hever seg. De temaene de omgir seg med, kunne kledd en PJ Harvey eller en Courtney Barnett bak mikrofonstativet. Sånn kan det være med godt låtmateriale. Før svenskene gir seg, tømmer de posen, framstår med den finurlige kraften de griper oss med, og takker i svette.
Hedvig Mollestad Trio er aktuelle med fersk plate. Smells Funny er et godt album, med musikk skapt for scene og sal. Naturlig nok henter trioen stoff derfra i kveld, ja, det slippes løs på et publikum som helt åpenbart er klare. Gitarboksene blinker rødt mens Mollestad tvinger fram kveldens første, kontrollerte feedback. Hun har sug i gitarlyden. Det får meg et kort øyeblikk til å tenke på Jeff Beck, og dette med gitarhistorie er jo et poeng i møte med Hedvig Mollestad. De referansene hun leker med, er fine lyspunkter i gitaristens eget virke, og dette blir jo en fest etter hvert. Bassist Ellen Brekken skal ha mye av æren for den stemningen, der hun skifter mellom el-bass og ståbass. Hun er et stilmonument og konsentrerer spillet sitt om hva dette dreier seg om. Energiladet instrumentalrock med jazz i hjørnene.
Saken fortsetter under bildet.
Hedvig Mollestad og Ellen Brekken
Hedvig Mollestad Trio sørger for å skape pusterom i musikken. Ja, de kan til og med senke seg ned mot noe som lar seg forveksle med ballade. Bak trommene sitter Ivar Loe Bjørnstad og styrer utbruddene. De er virkelig et band. Det lar seg høre. Den gleden de viser, smitter, og tilropene fra publikum er utvetydige. Mollestad introduserer «The Rex» som en hyllest til Rune Kristoffersen. Den har han fortjent! Min favoritt denne kvelden blir «Bewitched, Dwarwed and Defeathered». Den kommer med et riff jeg får lyst til å krype inn i. Lyd, tilnærming og vesen drar sammen til et forførende hele. Etter at bandet har hylt seg ferdig, vil de aller fleste av oss ha mer. «Beastie, Beastie» får æren av å sette punktum, og med den i ørene kan vi allerede glede oss til neste Rune-jubileum.
