Punkt-festivalen innfrir med sitt

Bildet over: Broen (foto: Øyvind Skjerven Larsen)

Det går an å si at tida har nådd igjen Punkt-festivalen. At Punkt var før ute enn tida! Vi lever i et tiår der sjangre har sluttet å bry seg om forskjeller, og musikere ikke lenger vet hva de selv spiller. På Punkt-festivalen har det i grunnen vært sånn fra oppstarten i 2005. Det spesielle med Punkt er de musikalske holdningene som råder og den visjonen som ligger bak arrangørenes artistvalg. I bunnen ligger remix-konseptet som definerer festivalen. Så kan man spørre seg hva artistene på denne festivalen har til felles. Det er fristende å svare Punkt!

The Necks
Det er selveste The Necks som drar fredagskvelden i gang. Den australske trioen har holdt det gående siden 1987 og har utviklet alle de kvalitetene som kan følge gode band over tid. The Necks er umiskjennelige, men de gjør aldri det samme to ganger. De er kjent for å spille lange stykker, repetere figurer og bygge uttrykkene sine i langsomhet, gjennom en nærmest umerkelig intensivering. Det gjør de også på Punkt. Det er pianist Chris Abrahams som styrer åpningssekvensen, men det er instrumentenes likeverd som preger konserten. Jeg blir dratt inn i musikken, og uten at jeg merker forandringene nevneverdig, forflyttes jeg til stadig nye steder.  Trioen bygger ut og forsterker, og når bandet har nådd høyden, slipper de gjerne opp og flater ut. Det er et enkelt konsept som fungerer utmerket i deres hender. Tony Bucks tamburinbruk kontrasterer pianistens klassiske tilbøyeligheter. Det skal noe til å flytte på pianotrioens uttrykksfelt. The Necks gjør det stadig.
Saken fortsetter under bildet.

Live Remix: Daniel Lanois/Kyle Crane/Jim Wilson
I den første remixavdelingen møter vi festivalens hovedperson – artist in residence – den fransk-kanadiske gitaristen og produsenten Daniel Lanois. Han er særlig kjent for sine produsentjobber for Bob Dylan, U2 og Emmylou Harris, for å nevne tre av de store han forbindes med. I Punkt-sammenheng er det relevant å nevne Brian Eno som var døråpner for Lanois. Førstnevnte er som kjent er en favoritt i Kristiansandmiljøet. Daniel Lanois´ sett denne kvelden blir kort, men han rekker å vise fram den karakteristiske , bluesorienterte spillestilen sin, en slags 70-talls sound i moderne tapning. Tonene svulmer, sprekker og bukter seg fram. Bassist Jim Wilson og trommeslager Kyle Crane legger et stødig rockekomp som gitaren beveger seg over. Det er fint å høre, og på lørdag blir det mer.

Sidsel Endresen & David Toop
Så er det duket for det samarbeidet jeg har knyttet mest spenning til på Punkt i år. På scenen befinner seg vokalist Sidsel Endresen og David Toop som stiller med lapsteel gitar, fløyter og objekter. Førstnevnte er vokallydenes førstedame. Toop på sin side har jobbet mye med lydinstallasjoner og er dessuten en anerkjent forfatter med eksperimentell musikk som spesialområde. Det er vokalisten som legger føringen. Hun henvender seg direkte til oss, gjerne med gloser fra et språk som ikke fins, og jeg forstår hva hun ytrer. Det gir en underlig og sterk opplevelse, enda en gang. Toop sitter, mens gitaren hans ligger. Han skaper en type lyd jeg helst forbinder med Keith Rowe og Fred Frith, og selv om dette fungerer bra, forestiller jeg meg at Endresen gjerne skulle hatt mer å ta i, noe nytt å bryne seg på. Det er hun som åpner de friske skuddene. Hun skaper lyd jeg aldri har hørt før. I et av denne avdelingens kapitler tar David Toop fram et stort ark han holder opp og rasler med. Det gir fin retning til det som foregår. Til tross for det jeg vil kalle et snev av ubalanse i forestillingen, vil opplevelsen av musikken garantert bli stående som et høydepunkt herfra.

Live Remix: Jan Bang/Erik Honoré/Eivind Aarset/Anders Engen/Mats Eilertsen
Det er kongene av remix, Jan Bang og Erik Honoré som tar tak i David Toop og Sidsel Endresens opptreden, sammen med gitarist Eivind Aarset, trommeslager Audun Engen og bassist Mats Eilertsen. Vi møter en duvende sound som er myk i kantene. Den siger mot oss med lydbobler på vei mot overflaten og mørk materie i dypet. Det kan være vrient å høre hvem lyden kommer fra, men Aarsets poetiske klangarbeid og Eilertsens stryk med buen legger igjen gode spor. Sidsel Endresens stemme hentes fram og får ny mening i settingen. Publikum setter åpenbart pris på det de hører. Det har vi gode grunner til.

Broen
Så kommer Broen ut på scenen. Som et framtidens poporkester med Sun Ra som forbilde og Animal Collective i sladrespeilet. Kvintetten bryter konvensjoner og plukker hemningsløst fra stilregistrene, mens de jakter på fengende melodier.    «This is the free wolrd», synger vokalist Marianna S. A. Røe, og jeg fatter poenget. Det er underholdende og utfordrende å lytte til. Anja Lauvdal holder en fast hånd på rattet, som et kvinnelig svar på Rick Wakeman i ny tid, mens gitarist Lars Ove Fossheim gir meg søte drømmer om Talking Heads. Musikkhistorien leker sisten med seg selv i Broens låter, og jeg blir gjerne med. Det låter både forfriskende og vellykket.

Live Remix: Anneli Drecker/Peter Baden/Rolf-Erik Nystrøm/Ole Andreas Undhjem Hagelia
Siste remix har fire utøvere på scenen. Nede står Anneli Drecker og Rolf-Erik Nystrøm. Da er to av de fremste på sitt felt samlet på ett sted. Bak dem står Peter Baden og Ole Andreas Undhjem Hagelia hevet med elektronikken. Det som først starter som signaler fra fire forskjellige tuer, utvikler seg til tette og lekne samhandlinger. Dreckers vakre og kraftfulle stemme formidler noe å tro på, mens Nystrøm tar fram enestående teknikk og sterke lytteegenskaper. Det er tøft det som kommer fra de to bakmennene som får basslyden til å stå i rommet. Det låter suggererende, og denne kvartettens musikk gjør seg utmerket som avrunding på kvelden. Jeg stoler stadig mer på Punkt. Slik går det når de innfrir.

Arild R. Andersen