På bildet over: Erlend Apneseth (foto: Ruben Olsen Lærk)

Punkt-festivalen i Kristiansand omtaler seg selv som sjangerblind, og den har sine ord i behold. Idéene bak Punkt er å presentere moderne, improvisert musikk med sterkt artistisk innhold. Det forhindrer den ikke fra å booke popband og rockere med stramt arrangerte låter. Det de fleste artistene har til felles, er bruken av elektronikk i musikken. Punkts klareste kjennetegn er live remiks-tradisjonen. Artistene som opptrer, får fortolket musikken sin umiddelbart etter at de er ferdige med å spille.

Erlend Apneseth Trio, Live Remix: Stian Westerhus, Arve Henriksen, Rolf Lislevand
I fredagens første sett står Erlend Apneseth Trio på scenen. Felespiller og Sunndøling Apneseth har tatt de tradisjonsrike instrumentene sine inn i kontemporær improvisasjonsmusikk, gitt ut to album med trioen og mottatt mye god kritikk. Trioen starter kvelden med et enkelt feletema som bearbeides avdempet. Gitarist Stephan Meidell smyger seg inn med stille monotoni og perkusjonist Øyvind Hegg-Lunde ringler med lette bjeller. Når Erlend Apneseth tar fram buen, tar han også fram sårheten i instrumentet, den dype klangen fra dalføra innafor. Den har denne kvaliteten vi alle kjenner fra folkemusikken og er trioens merke. Musikken våkner langsomt og vakkert og hever seg kledelig. De tre er gode på å ivareta det enkle. På den ene siden framholdes tradisjoner og på den andre brytes de tvert av. Meidell kan høres bevisst amatørmessig ut, og i fravær av bass, kan han ta bassistens rolle. Jeg blir dratt inn i bandets bevegelser, men jeg opplever også partier som uspennende. Erlend Apneseth Trio er et flott og levende tilskudd. De har noe de kan kalle sitt. Live remiksen står gitarist Stian Westerhus, luttspiller Rolf Lislevand og trompetist Arve Henriksen for. Jeg opplever store deler av deres avdeling som nokså uforløst. Arve Henriksen tar mye av plassen, og selv om de selvsagt skaper nye lydbilder, finner jeg lite av levende originalitet.

Band Of Gold, Live Remix: Mungolian Jet Set
Levende er derimot Band Of Gold, gruppa som fikk gjennomgående strålende anmeldelser for debutalbumet i fjor. De spiller smart pop, med et touch av ABBA, krydret med vestkystsound og smak av 70-tall.

De henter fram låter fra det fine albumet og viser seg som et godt liveband, etter at samspillet har satt seg. De er fire musikere på scenen, med de to grunnleggerne Nina Elisabeth Mortvedt, sang og tangenter og Nikolai Hængsle Eilertsen, bass og koring, i sin midte. Låtene er ualminnelig fengende, og Mortvedt har en bærende og inviterende stemme. Det tøffeste elementet er Hængsle Eilertsens bass. Han spiller med en sugen og sprekkeferdig lyd med historiske røtter og gir popen et alvor den fortjener. Bandet tetner skikkelig til etter hvert, og musikken løsner. Fravær av konvensjonelle soloer understreker sjangertilhørigheten. Mortvedts småprat med publikum tilfører hygge, og når hun meddeler at hun gleder seg til remiksen, blir hun trodd. Det skal også vise seg at hun hadde grunn til å glede seg.

Mungolian Jet Set gjør et groovebasert sett der vokalen til Band Of Gold er vridd og spøkelsesaktig til stede i lydbildene. Med trommer og elektronikk skapes det nye og insisterende uttrykk. Bassen til Hængsle Eilertsen blir også tatt fram. Ja, den blir forstørret til det massive i Mungolian Jet Sets mest pågående partier. Når de tre demper seg, setter de voldsomhetene i fin kontrast. Dette fungerer. Remiksen blir en levende og egenartet kommentar.

Three Trapped Tigers, Live Remix: Jan Bang, Audun Kleive, Nikolai Hængsle Eilertsen
Tredje og siste band ut er London-trioen Three Trapped Tigers. De er omtalt som støyrockere, men jeg vil heller beskrive dem som et lite jazzrock ensemble for 2016. Matt Calvert, gitar og synther, Adam Betts, trommer og Tom Rogerson, tangenter og vokal har holdt sammen i fem år, og det bærer det tette og intrikate samspillet bud om. Musikken får meg til å tenke på band som Doctor Nerve og noe av det som foregikk i New York på 90-tallet. Det hamres fra scenen. Riffene kan knapt ha sittet tettere i Punkts historie. Det låter fengende, men ikke nødvendigvis smart, teknisk briljant og noen ganger spennende. De skal applauderes for gode forsøk på å fornye tradisjonen, og det skorter ikke på glød. At Three Trapped Tigers lar enkle poplette elementer få plass i det gitardrevne kjøret, gir et særpreg. Et fint og lett utmattende møte. Før Tom Rogerson går av scenen gir han tydelig uttrykk for hvilken respekt han har for de musikerne som står klare til å remikse. Threee Trapped Tigers er da også i de beste hender. Bak dem på scenen står Jan Bang, Audun Kleive og Nikolai Hængsle Eilertsen. De gjør ære på tradisjonen og avslutter kvelden med et fint og meningsbærende sett. Det er både spennende oppbygget og godt sammensatt. De overrasker med lyd og følger hverandre i det de gjør. Slik får en remiks egenverdi.

Etter en helaften på Punkt har man gjerne en god metthetsfølelse. Denne kvelden er intet unntak. Festivalen bærer idéene sine fram på en overbevisende måte.

Arild R. Andersen