PUNKT festivalen – Kristiansand, fredag 6. september 2019

PUNKT er en moden femtenåring som ikke slutter å overraske

Denne fredagen beveger vi oss mellom kirke og nattklubb.

Det er myk orgellyd som åpner solosettet til Ståle Storløkken i Kristiansand domkirke. PUNKT festivalen er i gang med sin femtende utgave, noe arrangørene her nede ikke så for seg skulle skje den gangen de startet. Inne i kirken beveger Storløkken seg mellom det skyggefullt dramatiske og det lyse og åpne. Han er jo kjent som en kresen lydmaker, og sånn framstår han her i det store kirkerommet også. Han gir rom for mørkt bulder. Ja, han reiser et byggverk der den insisterende bassen er bærende og ornamentikken kommer i mange fasonger. Det er imponerende hvordan Ståle Storløkken klarer å forene alle de stemningsleiene han oppsøker. Det kan være direkte vakkert, men aldri sleipt. Som om han alltid tilfører et element som forstyrrer idyllen. Det er kaskader og tilløp til fanfare. Storløkken må ut for å bukke flere ganger. Det er velfortjent.


Ståle Storløkken. Foto: Petter Sandell

Eksistensielt alvor
Så er det duket for Trondheim Voices og «Folklore», signert Helge Sten og Ståle Storløkken. Vi skal inn i det mikrotonale, det skjøre og det kraftfulle. De ni vokalkunstnerne i Trondheim Voices gir oss musikk som kommer langveisfra, men som låter like kortreist som vår egen samtid. Den bærer i seg tidløsheten med tyngde. Svever liksom på egne premisser. Abstrakt og gåtefull. Kanskje som et akkompagnement til eksistensielt alvor. Vokalistene skifter positurer, klapper og anvender små bjeller. Det blir aldri lystig, men det kan låte så skarpt at det skjærer i lufta.

Trondheim Voices. Foto: Petter Sandell

Mer oppmerksomhet
Da jeg så at Steve Tibbetts skulle spille på PUNKT i år, økte mine forventninger. Jeg kan ikke huske å ha sett den gamle gitarhelten på scenen før. Han er her sammen med sin samarbeidspartner gjennom et helt liv, perkusjonisten Mark Anderson, og de to starter å spille i det stille, før publikum har inntatt plassene etter pause. Det er et fint grep, og jeg får repetert hvorfor jeg liker Tibbetts. Han har skapt et uttrykk som bare er hans, et sted mellom Leo Kottke, Loren Connors, Bill Orcutt og John Fahey. Selv sier han at han lærte mye av Bill Connors. Musikken er akustisk åpen og krydret med elektronikk. Dialogen mellom de to på scenen, er smidig. Tibbetts og Anderson kommer ikke med noe nytt, men de kommer definitivt med sitt eget. Gitaristen lar fragmentene henge eller han trekker opp et rytmisk mønster han velger å avslutte brått. Det slår meg at Steve Tibbetts hadde fortjent mer oppmerksomhet. Ingenting av det de gjør, virker forhastet. Jeg får innfridd forventningene jeg hadde.

Steve Tibbetts. Foto: Petter Sandell

PUNKT-musikk
Live remix avdelingen i kirken er det Arve Henriksen, Eivind Aarset, Jan Bang og Erik Honoré som står for. Disse fire står i en tydelig tradisjon, samtidig som de befinner seg i et felt de selv har skapt. Hvis noe skulle kunne kalles PUNKT-musikk, så må det bli denne. Det låter sårt og sakralt, og det fyldige siget er vakkert. Buktende bevegelser og melodiøs trang. Det svulmer, og det varmer, tross kjøligheten. Det virker som alle her i kirken har likt det de har hørt, etter applausen å dømme.

Unge og lovende
Fra klokka 21 og utover er det på Kick Scene det skjer. Det unge, og for meg ukjente norske bandet Drongo, overrasker. I første låt høres de ut som et stort og skummelt dyr med pustevansker. Et rytmisk støyende vesen med noe friskt på hjerte. Litt klubb i bånn og noen fusiontakter like i nærheten. Det kan høres ut som postrocken ikke er død. Den har bare blitt litt mer støyende. Musikken durer og går, og det er i underteksten den beste historien sitter. Drongo har kanskje en litt ensidig tilnærming, men så plutselig bryter de ut i sang: – En slange med hatt/det ser ut som han er blid/men han er dødelig. Det er altså rom for munterhet også. De fortsetter som et Talking Heads uten vokalist og etterlater et godt inntrykk. Måtte de få holde sammen lenge og modne et spennende uttrykk.
Det er Simen Løvgren som remikser Drango. Han er god til å leke, men jeg får ikke tak i noe vesentlig substans. Løvgren reiser veggen, og jeg blir stående på avstand.


Drongo. Foto: Petter Sandell

Stort og mektig
Så er det legendetid på Kick. Thurston Moore løfter gitarreima på plass. Han har med seg Deb Googe, James Sedwards og Jem Doulton. Hva kommer nå? Det ulmer i gitarer, før en brei og melodiøs akkord svarer på forventningene. Det låter akkurat passe overstyrt til å gi musikken historisk sus. Stort og mektig. Jeg tar meg i å vente på at musikken skal tetne, men de lar det henge. Sender ut skakke klangbilder, slik du bare kan gjøre med gitarer. Selvsagt er Moore dirigenten, og selvsagt skal vi inn på intensiven. Bandet blir stående på én tone, og det låter frenetisk. Vi har en stilskaper på scenen som deler ut fra den store posen sin. Monotoniens suggererende kraft er en ting. Den ugjennomtrengelige feedbackens sjarm, en annen. Vi lukkes inne i det vi er her for. Det som låter tilsynelatende enkelt, kommer med en dybde vi ikke tar feil av. Det er punk som høres gammel og saftig ut, og det er troverdig støy. Thurston Moore går av scenen som en helt.


Thurston Moore Group. Foto: Petter Sandell

Favorittband
Supersilent har remiks oppgaven på tampen av kvelden. De oppleves som en levende parallell til Thurston Moore. Supersilent har også etablert noe helt eget og beveger seg videre i det. De låter ikke lenger slik jeg husker dem fra de første gangene, men har grunnidéene med seg. Arve Henriksen tilfører mer som trompetist enn vokalist, og Sten og Storløkken setter avtrykk de har eierskap i. De kan alle overraske med lyd, og de kan låte aktivt innadvendte. Jeg har hatt dem som et favorittband, og denne kvelden forandrer ikke på det.

Fra forsiden

Nyhet

Familiefestival i Bergen

Hele USF Verftet tas i bruk når Bajazz inviterer til familiefestival med konserter og ulike aktiviteter 21. og 22. september.

Meld deg på vårt nyhetsbrev