Praktband med praktutgave

Det tok denne trioen bare noen minutter å bli et nytt favorittband for 2000-tallet. Da debutalbumet «Scorch Trio» ble utgitt i 2002, slo det ned som en forlengelse og en sterk vitalisering av den gitartriotradisjonen vi hadde levd med siden 60-tallet. Musikken var også en fornyelse, med sitt eksplosive driv og en type oppfinnsomhet og sult som kun var denne trioens.  Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Raoul Björkenheim hadde funnet hverandre. Norge og Finland stod samlet. Tiltrekningskraften fikk utløp i musikken. Å se dem på scenen var nærmest farlig. Man ble truffet at det som måtte ut. Den eruptive tendensen stod de sammen om. Det lunefulle gitarspillet til Björkenheim ble fanget opp og drevet fram av trommer og bass. Heldigvis var Scorch Trio et band som ikke nøyde seg med et offensivt spill. Trioen kunne være pyntelig med pigger og varsomme med spissen ut. Bandet ga ut tre album med ovennevnte besetning, og alle tre skinner like sterkt i dag som da de kom: «Scorch Trio» (2002), «Luggumt» (2004) og «Brolt» (2008). Alle er med i det foreliggende firedoble  albumet «X X X, men det er den fjerde vinylen, «Oval», som har nyhetsverdi. Den rommer opptak gjort for finsk radio to år før debuten, og åpningssporet bærer den tydelige tittelen «Sharrockism». Man kan nærmest lese den som en programerklæring. Trioen plasserer seg selv i tradisjonen knyttet til gitaristen Sonny Sharrock, selv om Raoul Björkenheim overgår forbildet både hva gjelder teknisk ferdighet og kreativitet. Sharrock spilte heller aldri med en så potent rytmeseksjon som den Björkenheim hadde rundt seg. Det som gjør den finske gitaristen så interessant, er den forståelsen han har av rockens grunnfølelse og improvisasjonsmusikkens uforutsigbare vesen. Han hiver seg ut, og han vet han blir fanget opp av de to norske akrobatene på bass og trommer. Gitarspillet er tettsittende, men det kommer også i ledig form. Det gir Nilssen-Love og Håker Flaten rom til å fortelle sitt, noe de også gjør. Det går en rød tråd gjennom de fire albumene som inngår i «X X X», men det er «Oval» som rommer den ufiltrerte opptakten til de kvalitetsarbeidene som ble avsluttet med «Brolt». Det rabiate slidespillet og de larmende akkordene på «Oval» peker framover. Riffene stod av seg selv allerede i 2000, og bass og trommer ble behandlet med uvøren disiplin. De kreative idéene og de uventede bevegelsene hadde ferskvarekvalitet. Det hører til sjeldenhetene at et sånt band dukker opp på scenen, enten man snakker om den internasjonale eller lokale. «X X X» dokumenterer resultatene av et særdeles vellykket samarbeid.

Arild R. Andersen