Postkort fra fremtiden

Av Audun Vinger

Nå som Heidi Bjerkan har flyttet med seg restauranten Credo til hovedstaden og byens fotballag gjør som de gjør, blir man vel stående igjen med én udiskutabel stolthet: byens fabelaktige musikk-, plateselskap-, studio- og konsert-miljø. Og om noe vil jeg kalle Trondheim for jazzbyen. Så klart mye på grunn av de unge studentene som hvert år flokker seg til dit, og underveis i studietiden setter sitt klare preg på byens gater og mange fine spillesteder. Noen blir værende i det intime nettverket av gater og veiter og vennskap – og mange av dem er jo sannelig trøndere i utgangspunktet. Det må på ingen måte glemmes at jazz ved Nidelvens bredder er et nobelt fenomen med rike tradisjoner. Samtidig er det et inntrykk av at det foregår mye mer jazz nå enn tidligere, også utenfor jazzens allerede revirmarkerte spillesteder. Og mange fine små og halvstore spillesteder innenfor forholdsvis kort gangavstand gjør jo en musikkbransjefestival som Trondheim Calling til en perfekt arena å vise frem byens boblende jazz-scene på. Og Jazzlinjas unike, inspirerende pedagogikk kan helt sikkert være interessant å få vite om for andre typer musikkmennesker også.

Men det var med stor skuffelse man kunne se at det ellers svært spreke og fristende programmet nærmest var fritt for det man kan kalle vanligjazz, frijazz eller andre av sjangervariantene nærmere kjernen. Ja, det var mer enn nok jazzrelaterte musikanter tilstede der til å kunne stable på beina en liten jazzfestival på kort tid. Men av en eller grunn virker det som om kontakten mellom de forskjellige miljøene, og bransjen, kunne vært sterkere. Da kunne bransjefolk og vanlig musikkinteresserte kanskje oppdaget det mange lesere av denne artikkelen for lengst har erkjent: jazz er blitt en dominerende musikksjanger for unge musikere, og publikummere, i dag.
Jaja, det var klagingen. Ellers var dette den fineste langhelgen i Trondheim på så lenge jeg kan huske. For anledningen ble reisen foretatt sovende, i svært behagelige omgivelser i egen kupe på natt-toget. Litt kaldt i trynet langs elva der 0645, men som en av mine yndlingstrommiser fortalte senere på dagen er det godt for vagusnerven eller noe – den bitende kulden føles uansett som en kald, eksistensiell avrivning. Deilig.

Etter formiddagens konferanser om alt fra slunken kommuneøkonomi til tech og det som verre er, ble det endelig tid for konsert. Først ville jeg se bandet scoreboard, som har med seg Astrid Garmo, en hip felespeller fra Lom som også er med i bandet Pumpegris. Men dette er ikke folkemusikk, det er deilig flytende psych og skurrete shoegaze-ish pop – men med skarpe koherente låter og Garmo på typeriktig MBV-Jazzmaster (tror jeg) og sløvsang. Det er morsomt å tenke på at jeg har hørt på slik britisk-klingende musikk i 35 år, og det føles fortsatt nytt.

Madmax. Foto: Nora Grundt Somdalen/Trondheim Calling

Det var allerede lang kø utenfor det morsomme stedet Fru Lundgreen, formet som en gammel kjellertarm, antakelig ikke svært annerledes fra hulen The Beatles spilte på i hjembyen. Madmax kan med stor godvilje kalles et jazzband, alle har bakgrunn fra Jazzlinja, og møttes vel egentlig tilbake på Sund før det igjen – tror jeg. Kvartetten har Anna Uéland i front på medrivende vokal og diggbart synthspill, som alltid. Musikken har disse psykedeliske popflarnene i seg, samtidig som det er utpreget rytmisk og teknisk. Trommis Niklas Heide er locked in med Herman Hestbek på tuba som en rytmeseksjon utenom det vanlige, mens Albert Rygh strør gullstøv over det med sine gitarlyder. Det svinger faretruende inne i det ytterst trange rommet som er av typen man ikke ønsker å bli fanget i diskotekbrann i, men man kan gjerne bli fanget av musikk der. Jeg legger merke til at byens yngre konsertgjengere er begynt å lukke øynene slik de gjør i Bergen. Bandets kommende album heter We’re bringing dubstep back, noe som underbygger rytmefokuset, men som i førstesingelen «u stole my guitar:(« er det også rom for melodier og følelser her.

Diket. Foto: Anne Guro Røsæg/Trondheim Calling

Det er det absolutt også i Diket – et band med Levina Storåkern fra Ævestaden og egen praksis i front med nyckelharpa, vakker vokal og personlig-poetiske tekster. I kombinasjon med sjarmerende og filosofisk mellomsnakk og et godt band klarer hun å fange oppmerksomheten til et publikum som nå virkelig begynner å bli klare for kveldsaction. Ja, det er en folkemusikkbølge som nå også har nådd bransjefestivalenes fokus – det er farlig sensualitet, dans og rocka stemning som antakelig etterspørres mest, men det er heldigvis også rom for Storåkern og kompanis mer sensible nytolkning av tradisjonsmusikalske troper.

Men ok, når jeg ved hjelp av gult pressekort fikk presset meg inn på Trondheims utvilsomt flotteste utsted Moskus, var det tid for en øl eller to. De oppmerksomme bartenderne klarer å hjelpe gode kunder selv når de er fanget som sild i tønne blant store bransjejakker og lokale Impossible Green-fans. Bandet Mikkel Rev er i likhet med fjorårets største alternative folkemusikksnakkis Pumpegris utgitt på det hippe folkemusikk-selskapet ta:Lik med debutalbumet Ingen ro.

Mikkel Rev. Foto: Nora Grundt Somdalen/Trondheim Calling

Dumpster dive-utgaven av Swing it, var det en skarp tunge som uttalte, men jeg danset, jeg – det var knall og en herlig suksess. Fikk også litt vintage crusthippie-vibb, men også Prudence-vibb på både musikk og bandmedlemmer, det var syndig svette og livsstil rundt baut. Den barføtte gitaristen hadde til og med mistet en fortann, og jeg brukte ikke lang tid på å forestille meg hvorfor. Låter som «Springar etter Skrangle-Jens» og «Halling etter Andreas Nedrelid» passet bra sammen med psykedelisk danserock og noe som hadde passet godt inn på en irsk pub som gir en anledning til å ta dårlige valg.

***

Fredag var jeg en tur innom den nevnte Jazzlinja på NTNU der et gledelig stort antall studenter dukket opp for å høre meg leke lærer og improvisere et foredrag om jazzens språk, journalistikk og viktigheten av kicket, før det ble til en gedigen rundbordssamtale med dem om alt mellom jazz og omegn og himmel og jord. Svært imponerende gjeng med mennesker og musikere vi kommer til å høre mye av, for eksempel andreklassen som snart skal ut på stor selvarrangert norgesturné som bandet Search Party. Dra for all del når de kommer til din by eller bygd i vår.

Trondheim er også en rå kunstby med en sterk samtidskunstscene og flere herlige museer og gallerier som f.eks KUK – men også byens ladejarler som Ole Robert Reitan vil være med på leken. Det ganske nyåpnede kulturkvartalet med Nye Hjorten teater og samtidsgalleriet PoMo i det gamle posthuset er et flott anlegg som er verd å oppleve i seg selv, om du ikke får vondt i magen av storkapititalens omfavnelse av alternative verdier. Det skjer uansett til slutt, det er nærmest et livsfaktum. Straks åpner en utstilling med Louise Bourgeouis, men jeg fikk sett den faste utstillingen med mye kul europeisk samtidskunst (og et noe uengasjerende rom med Munch-grafikk). Men jeg ble virkelig grepet av å fortape meg i den desorienterende total-installasjonen «Amber, Pink & Wisteria», der man går seg vill i en skog av farget tåke og blir fanget av egne tanker uten å vite veien ut. Litt som å befinne seg midt inne i en heftig konsert med improvisert jazzmusikk? Til slutt oppdager du en arkitektur som leder deg mot forståelsen. Som med musikken. På vei ut plukket jeg selvfølgelig med meg en katalog fra butikken, med tittelen Postkort fra fremtiden, og tenkte både på postvesenets tilstand i dagens samfunn, og på hvordan så mange av disse konsertene også vil fungere som slike forsendelser.

Gabba. Foto: Ørjan Nikolaisen/Trondheim Calling

Den første konserten jeg kom meg på var atter en gang med et band som tilhører det utvidede folkemusikkbegrepet, Gabba, denne gang med inngang via Sápmi. Med joikeren John André Eira i front og en frekt band i bånn ble disse tradisjonene koblet med det noen kaller viddeblues men som jeg, spesielt i låtene der leadgitaristen fikk anledning til å strekke seg ut en smule, vil assosiere med Grateful Dead. Det er korte konserter, 30 minutter, men det var likevel nok til å hensette den farlig trange baren i ekstase.

Ragnhild og. Foto: Casper Van der Eijk/Trondheim Calling

Ragnhild Moan er en nydelig pop og jazzsanger vi har hørt med blant andre Liv Andrea Hauge Ensemble og han gaiden, og det veldig personlige prosjektet Ragnhild og, som har fremragende musikere som Kai von der Lippe og Jomar Jeppsson Søvik i bandet. En svært deltakende Andrea Louise Horstad fungerte som en duettpartner på mikken, og sammen var de mer scenisk utadvendte enn jeg har opplevd dem, de slapp løs armene på den ganske store Byscenen. Det var også laget en film med dem som backdrop, og materialet var basert på det ganske ferske albumet Might as well cause a scene, et noe selvbiografisk konseptalbum om relasjoner og hvordan takle etterdønningene av det. Ja, dette må vel være det mest traumatiske kjærlighetsbruddet i dansbar norsk jazzpop noensinne?  Til og med Sissel Gran er blitt involvert. Merkelig nok oppleves det ikke for selvsentrert – åpenheten og emosjonene gjør at publikum ble revet med.

Reolô. Foto: Celine Berntsen/Trondheim Calling

Men så var det bare å løpe bort til Olavshallen for det som på forhånd var et av festivalens garanterte høydepunkt. Etter rockbandet Hayeminol er nok psych-folkemusikkgjengen Reolô landets beste band for tiden, spesielt live der publikum havner i sonen og bryter ut i lysergisk frihetsdans. Noen i publikum driver med hip folkedans, men det er først og fremst sammenliknbart med å være på et rave. Med Anders Røine i front på gitar og forrykt sang, brødrene Kjorstad på fele og synth, Magnus Skavhaug på tjukk bass og Hans Hulbækmo på villmannstromming. Farlig kvalitet. Publikum ble helt spinnville av å høre bangere som «Preppeskreppa», «Allah» og «Purrebæadn», hentet fra det fantastiske  albumet Dystopi Delete. En total suksess, og det blir garantert den villeste konserten på Øya til sommeren, og alle norske jazzfestivaler på få dem inn på plakaten i sommer også. Det ble en liten feiring av denne musikkens kraft på slutten av fredagskvelden.

***

Etter at seminarprogrammet var tilbakelagt var det bare å ligge noen sjokkerte lørdagstimer i sengen og lese om Terje Rød-Larsen, Jagland og de andre nordmennene som dessverre brukte krefter på annet enn å feire norsk musikk. En dokumentar om Selma Lagerlöf og en annen om a-ha var alt som skulle til av helbred, så var det klar for finalekvelden i trønderbyen. Det var flere fristende artister jeg ikke rakk, inkludert enda flere folkemusikk-avledede band, men det var rom i herberget for en av fjorårets store snakkiser Himmelskip, atter en gang på Moskus. Deres blanding av Reiersrud-inspirert americana med stjernen Elias Wallumrød Orning på pedal steel, og mer rocka låter der han har vanlig elgitar, som sitter rett i fletta, kanskje spesielt i Motorpsychos hjemby (ikke at de er sammenliknbare men jeg studerte kjente voksne trøndernakker som var i full vigør). Sammen med de andre musikerne i bandet kommer vi til å se Himmelskip-sounden i forskjellige varianter i årevis. Pene gutter er det også.

Etter litt virring der vi ikke slapp inn foran køen, rakk vi noen låter Andréa Louise Horstads soloprosjekt Andie Louie som er debutalbumaktuell til helgen. Kristoffer Lo var gjest på dype toner, det  var storslått kunstpop på programmet, sangeren spilte selv bass, og Ragnhild Moan gjengjeldte gårsdagens koristhjelp. Det er femtende gang på noen måneder at jeg trekker fram den unike gitarspillet til Sander Eriksen Nordahl som virkelig spiller i flest gode band av alle i landet nå. Jaggu dukket han ikke også opp i neste band også.

Beth McBride, med gitarist Sander Eriksen Nordahl og Håkon Brunborg til venstre. Foto: Katrina Hjermann/Trondheim Calling

Og det ble en umiddelbar knallsuksess. Beth McBride høres kanskje ut som et kvinnfolk man ikke bør fornærme ved et sent besøk i saloonen ute på prærien, med dette var altså første konsert med det nye bandet til en av Norges absolutt fineste sangere, Bethany Forseth-Reichberg – tidligere kjent fra band som Mall Girl, Tiur og Riversun. Det er noen singler ute allerede, men det var gode frysninger ned langs rygger rund baut i salen under de fineste låtene her. Singer/songwriter med litt ekstra americana-punch og musikerutdannet jazz-rusk, sjelfull vokal, skvær og kooky mellomsnakk, ukunstlet kvalitet og mye sterk låtskriving. Plateaktuelle Ole Kirkeng var på bass i fint driv med Ola Øverby fra Needlepoint på trommer og alles nye favoritt Håkon Brunborg med på alt mulig. Musikk mange kan like, dette – hør «Hey Judy» eller «Cold Weather Song» som er ute fra det kommende albumet for allsidig inntrykk. Folk sang med uten å ha hørt låtene før.

SofiO. Foto: Terje Frostad/Trondheim Calling

Og helt til slutt var det på tide å komme seg inn i mengden foran scenen. Sofi O debuterte på Nattjazz i fjor, der var jeg så klart til stede, men det var tydelig at uttrykket var blitt skjerpet endel siden den gangen, og likhetene med frontfigur Sofie Tollefsbøls forrige band Fieh var mindre. Bandet har for tiden en pause, og det er et stort savn å høre låtene deres og det unike samspillet deres. Men hjertet banker ekstra for Tollefsbøls musikalitet og scenesjarm så klart, og det er med i fullt monn i dette bandet. Det er en anelse mer eksperimentelt og har litt mer psych-funk i seg. Både ny og gammel sådan. Eina-kvinnen straps on en raff bassgitar i store deler av konserten, og det er et mer konsentrert lydbilde med Kai von der Lippe på tangentene sine og Øverby på det trommespillet bare han i verden får til. Begge disse er/var med i Fieh, og det er kanskje litt rart, men heller ikke. Særegenheten består. X-faktoren ligger i Johannes Nøkling Aagaard på gitar og elektrisk sitar. Sofie rakk til og med et klesskift i løpet av den korte konserten. Albumet hennes som kom på slutten av høsten var knallbra om enn kanskje med litt ujevnt materiale – men på en scene var ikke det noe problem i det hele tatt, og i 2026 er det lite som slår disse her om det er lykke som skal oppnås. Det er en klisje, i alle fall fra denne skribent, men å se det jevne nivået på ny norsk musikk over tre dager som dette her, gjør at jeg til slutt må kvittere med en omskrivning: håret lever.