Pop og parallakse

Hvis du holder en finger opp foran deg og lukker øyet, først det ene og så det andre, vil du observere forflytning. Iallfall tilsynelatende. Objekter forflytter seg i forhold til bakgrunnen. Fenomenet kalles parallakse. I verket «Parallax» utforsker komponist og trompetist Peter Wallem Anundsen rytmiske og harmoniske forskyvninger, og det er OJKOS som skal sette innholdet i perspektiv denne kvelden. De vidløftige kompositoriske idéene trenger et stødig orkester, og november25-utgaven av OJKOS har garantert det som skal til. Jeg har ennå til gode å gå skuffet hjem fra et OJKOS-møte på Victoria. Og det har blitt mange treff med forskjellige besetninger gjennom årene.

Peter Wallem Anundsen har spilt i OJKOS siden januar i år. At han kjenner ensemblet godt, gjør at han kan høre hver enkelt musiker for seg når han komponerer. I et ferskt intervju forteller han at det er selve lyden som driver han. Han er ute etter å finne utradisjonelle klanger. Jeg for min del har kommet for å høre noe å tro på. Noe å ta med meg. Og det starter lovende, med et klangbilde som ber om skarp oppmerksomhet. Lyden er balansert, med fløyte langt fram i miksen, og så er det Wallem Anundsen som gjør den første soloen i forestillingen. De langstrakte arrangementene henter inn solisten, og Martin Lee Thomsons euphonium tar oss videre, før gitarist Åsmund Perssønn Ødegaard  slynger ut lett fuzzholdige akkorder og saksofonist Sol Léna-Schroll teller opp. Hvis klang kan ha bredde, kan den gjerne høres sånn ut. Denne musikken er full av informasjon.

Pianist Joakim Rainer Petersen binder partier sammen, med et tonespråk hentet fra flere kilder. Så spiller han fram en lettstelt groove som gir ny retning for hele orkesteret. Musikken åpner seg og blir luftig, uten å gi slipp på den intrikate tilbøyeligheten. Tuva Halse tar fiolinen ut i midten, med vitalitet, mens Andrea Giordano korer.

Tuva Halse lyttende. Foto: Kat Gade

Komponisten smiler fornøyd etter første kapittel. Så ønsker han oss hjertelig velkommen og skryter av orkesteret han er en del av. Det er helt rimelig. Etterhvert får vi høre stykket «Parallax», og det slår meg hvilken kyndighet som skal til fra samtlige bandmedlemmer for at dette tettvevde stoffet skal få blafre. Eller flyte sånn det gjør. Sjefen har tatt fram piccolotrompeten, og det åpner seg frirom i musikken. Trompetist Øyvind Mathisen gjør duett med pianisten, og det er jazzens moderne skole som er plassert i bakkant. De to finner hverandre fint. Ja, dette blir et eget lite innslag som står fram i konserten

Trommeslager Trym Saugstad Karlsen tilfører mye dynamikk og spiller med en smakfullhet som tjener helheten. Driver musikken fram med tyngde og finesse. Vi får korthugde blåserier før fløyter og strykere åpner lysende rom. Så starter bassist Gard Kronborg en deilig dyp og enkel bassgang som utvikles og får lov til å leve lenge nok til å bli et språk. Bassgitaren har nydelig lyd, og Kronborg skaper et pusterom i helheten som helheten fortjener. Så fortsetter orkesteret med flertydige melodilinjer og flyttbare idéer i rolig sig. Dette er fint å lytte til. Virkelig noe for hjernen. Hvis jeg skulle ha ønsket meg noe, kunne det ha vært større åpninger for enkeltutøvere og større mulighet for å bygge. Jeg tenker på dette når jeg hører gitaren få luftet strengene i stramme og krevende rammer. Dette er ingen kveld for løssluppenhet.

Dynamikken er upåklagelig. Orkesteret hever seg i retning av eksplosivitet og senker seg i klangrik sødme. Giordanos elektronikk og Maria Dybbroes saksofon setter blomst. Duoens mellomspill kontrasterer de tettvokste vekstene som følger. Jeg liker cellist Andrine Dyblie Erdals fantasier til piano, bass og trommer.

Peter Wallem Anundsen. Foto: Kat Gade

Peter Wallem Anundsen forteller oss litt om sine alternative melodiske konsepter før han introduserer kveldens eneste poplåt. «Pop.1» tror jeg han har kalt den. Og hver sin pop! Dette er pop som aldri vil bli populær, men jeg liker det jeg hører. Den har en rytmikk som kunne passe hitlistene, og de orkestermedlemmene som ikke spiller, smiler og beveger på seg. Det likner på løs stemning. Gøy å bli forført av poperiet. Det er uansett et forløsende innslag på en tirsdag som ikke har flytt over av lystighet. Avslutningsnummeret «Metamorphosis» får OJKOS på vingene. Varmen har satt seg i spillet, og Léna-Schroll gjør en runde som bærer hans fine merke. Når punktum settes, kjenner jeg meg styrket i troen på det krevende. Komponisten og orkesteret har gitt meg noe velsmakende å fordøye.