Poetisk kraft, rytme og sang

Dette møtet mellom to institusjoner i norsk musikkliv er både innholdsrikt, skarpt og flertydig. Trondheim Voices har holdt på siden 2001 og utviklet en type improvisert vokalmusikk med sterk og bevegelig karakter. De har jobbet med komponister, scenekunstnere og lyddesignere og høstet mye ros. Batagraf er Jon Balkes kollektiv. Han startet det for å utforske sammenhengene mellom språk, rytme og litterært innhold. Batagraf har latt seg inspirere av vest-afrikansk polyfonisk tromming, og kollektivet har spilt med et mangfold av vokalister, poeter og standup komikere. På «On Anodyne» heter de fire perkusjonistene i Batagraf Jon Balke, Helge Norbakken, Snorre Bjerck og Ingar Zach. Vokalisten i Trondheim Voices heter Live Maria Roggen, Siri Gjære, Torunn Sævik, Tone Åse, Sissel Vera Pettersen og Anita Kaasbøll. «On Anodyne» ble skrevet av Jon Balke, på oppdrag fra Trondheim Voices og framført for første gang på Molde Jazz Festival i 2011. Balke har brukt diktet «Anodyne», skrevet av den amerikanske poeten Yusef Komunyakaa. Poeten skal være opptatt av temaer som myter, synd, sensualitet og jazz. «Anodyne 1» som er lengst av de tre stykkene som utgjør Balkes verk, åpner i et gåtefullt felt der perkusjon og stemmer maler fram lengsel og skumringsstemning. Det låter samtidig dagklart og nært, og det etterlater så mange vakre spor at det virker overveldende. De atten minuttene og femtifire sekundene sporet varer, kommer i et sirlig og overraskende flettemønster. Sangerne plukker tekstbrokker fra «Anodyne» og utvikler dem i egne retninger. Det er iallfall slik jeg hører det. Perkusjon og stemmebruk går opp i en høyere enhet. Jo mer jeg lytter til stoffet, desto mindre skiller jeg de to. Mot slutten av det første stykket synger ensemblet  teksten slik Komunyakaa skrev den. Det er gjort på en måte som styrker  verselinjene og ivaretar helheten, og det er nettopp det siste som gjennomsyrer albumet, fyller grunnidéen. Å framheve enkeltmusikere er uten poeng. Jeg kjenner noen av utøverne bedre enn andre og drar kjensel på dem. De gangene noen blir skjøvet fram, er de bastet til det kollektive med meningsbærende reip. «Anodyne 2»  starter med seige og langtrukne bevegelser. Man kan tenke seg et uruttrykk, ispedd idéer fra middelaldersk kirkemusikk. Det har en påtrengende intensitet. Så brytes illusjonen, og vi tas tilbake til samtiden. Komponist Balke lar åpenheten råde, og de strålende stemmene ivaretar sprangene og innholdsmangfoldet. «On Anodyne» hever seg i grunnen over tiden.

Arild R. Andersen