Plastisk og fleksibelt

Kvartetten Nakama er anført av bassist Christian Meaas Svendsen, men de fire musikerne er likestilte i utforskningen av de teoriene de hengir seg til. Bandet utforsker form som noe plastisk og fleksibelt, i motsetning til det form gjerne er i improvisert musikk, nemlig enten helt satt eller helt fri. Jeg har det fra bassistens munn, men jeg trenger det strengt tatt ikke i møtene med musikken. Nakama har en væremåte og en tilnærming som avsetter seg direkte i de uttrykkene de skaper. Alt jeg trenger å gjøre som lytter, er å sette i gang et lite frigjøringsprosjekt i meg selv og åpne meg mot det ferske. Grand Line er bandets andre album, og musikken låter både forskjellig og gjenkjennelig sammenlignet med den på det første. I sin søken etter et nytt verktøy til å improvisere med, til å forme innhold, finner Nakama fram. Det jeg hører, har en egenart som peker på noe mer enn seg selv. Selv om musikken kan beskrives som akademisk sval, rommer den et engasjement og en troverdighet som hever den. Det gjennomgående elementet av overraskelse, blir formidlet med tydelighet. Adrian Løseth Waade spiller fiolin, Ayumi Tanaka piano og Andreas Wildhagen trommer. Man kan si at de legger igjen egoene sine utenfor musikken, men de fyller det kollektive uttrykket med seg selv. De legger også inn en dyktighet som aldri gjøres til poeng. Det faller ikke naturlig å framheve noen av dem. Bare alle. Jeg opplever de syv stykkene som del av samme velsmakende kake, men det fins partier og lag i dem som kommer med mer krem enn andre. Ta for eksempel «Tsunagari». Anslaget har et romantisk islett. Det brytes ned før det rekker å blusse. Fortsettelsen kombinerer innadvendt bass og lystige grep, og det skapes møter som vekker undring. Musikken forener tilsynelatende motstridende elementer. «Daily Choices» er et stykke der instrumentene tar betenkningstid, og pausene bærer på egen mening. Lyden er dagklar. Man kommer tett på. Albumet er innspilt I Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug ved spakene. De korte pausene og de avventende elementene trekker oppmerksomheten til seg. Musikken åpner seg stykkevis, og dette skaper spenning. At mønstre plutselig brytes, innfrir nærmest en forventning. Nakamas lek med form blir innhold i musikken. Møtene med de syv avdelingene får meg til å reflektere, men det er ingen intellektuell øvelse å komme gjennom. Lekenheten gjennomsyrer stoffet. I den norske artistfloraen har det etter hvert blitt mange som lar ingredienser fra samtidsmusikk, jazz og fri form inngå i særegenhetene sine. Nakama gjør en helt egen symbiose. Det jeg sitter igjen med, er noe å tro på og en fin liten verden å være i.

Arild R. Andersen