Perfekt poetisk balanse

Det finnes jazzsangere – sangere som synger jazz – og det finnes poeter som resiterer dikt med jazz som bakgrunn eller som instrumentale mellomstikk.
Og så finnes Jan Erik Vold, som har utviklet samarbeidet med (jazz)musikere til en egen sjanger. En sjanger der teksten er fast, men der Vold i sine «kor» låter fri og improviserende i frasering, timing og grad av snakkesang i verbalframføringen, og der instrumentalistene skiftevis fyller rollen som akkompagnatører eller stemningsleggere, eller de trer fram som solister/melodiførere når Vold «legger av».

Dette uttrykket ble første gang platedokumentert da Vold lagde albumene «Briskeby Blues» og «Hav» rundt 1970 sammen med Jan Garbareks «Afric Pepperbird»-kvartett, på «Hav» også med Bobo Stenson. Seinere har han utviklet det videre på mer enn et dusin album med mange ulike samarbeidspartnere, fra Chet Baker og Kåre Virud til Egil Kapstad, Nisse Sandström og Bill Frisell. Diskografiens foreløpig siste tilføyelse heter «Sommeren der ute» og springer ut av et  nært samarbeid mellom Vold og harpisten Ellen Bødtker, med trompeter Arve Henriksen og slagverker Eirik Raude som fullt integrerte medspillere i dette som på albumet kan høres som et ganske rendyrket kvartettuttrykk.

Bødtker har valgt ut Vold-tekster – både hele dikt og utdrag –  fra bl a samlingen «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» (1968), «sirkel, sirkel: Boken om prins Adrians reise» (1979) og «En som het Abel Ek» (1988), og hun har også komponert det meste av musikken. Henriksen og Raude står for tre korte komposisjoner/forløp hver, men til tross for tre ulike komponister klinger albumet med en sjeldent homogen egenstemme fra første til siste tone.

«Sommeren der ute» er i høy grad et «stemningsalbum». Ord og toner fusjonere i (hovedsakelig) doven sommer med sol, hav og noen mørkere understrømmer, eller i haiku-inspirerte vinduer mot det evige og tidløse. Samspillet mellom poet og komponister/musikere mer enn antyder en innspillingsprosess med svært omforente oppfatninger om ønsket sluttresultat, og om Bødtkers ulike harpeteknikker ligger til grunn for albumets klareste klanglige fingeravtrykk, er dialogen mellom Volds relativt lys-stemmede lesning og Henriksen lyse, bambusfløyte-inspirerte trompettone også et karakteristisk element i uttrykket. Raude operer med (stort sett) dempet bravur bakgrunnen/bunnen av lydbildene, og tilfører livgivende uro i det perfekt balanserte uttrykket fra fire kunstnere som alle, når det kommer til stykket, er poeter og musikanter, uansett hvordan de uttrykker seg.

Terje Mosnes