På svøm med den store gjengen

Av Filip Roshauw

Last night, I went swimming with Trondheim Jazz Orchestra. When I returned to my hotel room, I felt cool. I still do – so I think this will be a cool set, sier Jason Moran, og så legger han mikrofonen fra seg, tar en kort tenkepause på pianokrakken før han setter i gang og vever seg inn i musikken. Først går det an å tenke seg at den er svømmende, rislende, før han ender opp i et rytmisk vamp. En blanding av staccato og groovy, som føles gjenkjennelig for ham. 

(Før vi virkelig setter i gang: Første Moldejazz-tekst handlet om dag nummer én av festivalen. Den andre ble viet til flere av konsertene med Trondheim Jazzorkester under årets festival. Den siste, som du leser akkurat nå, handler om konserter fra tirsdagen, onsdagen og torsdagen – og nå fortsetter den.)

For noen uker siden ga Moran seg som kunstnerisk leder for jazzprogrammet ved Kennedy-senteret i USA, hvor Donald Trump hadde gjort seg selv til styreleder tidligere i år. Moran har ikke snakket noe særlig om det som har skjedd offentlig, men det var uansett en ventet avgang. Musikeren som kom til Molde, for å spille med sine kolleger i Trondheim Jazzorkester i tillegg til å gjøre denne solokonserten, befant seg på terskelen av en ny fase i karrieren sin. I et intervju i Jazzakademiet, fortalte Ole Morten Vågan, som selv er avtroppende kunstnerisk leder i TJO, at Moran hadde sagt, both of us are graduating. Barna til Moran er i ferd med å bli voksne, han har ikke lenger stillingen som har preget virket hans de siste to tiårene – og kanskje det dermed er på tide å utforske verden på andre vis. Det kan bety at vi får se ham oftere på scener og festivaler i Skandinavia – han har sagt at samarbeidet med Vågan, saksofonist Mette Rasmussen, vokalist Sofia Jernberg og mange andre har gitt mersmak og vil bli fulgt opp. Men i denne brytningstiden orienterer også Moran seg andre veier – når han spiller solosett for tiden, er de for eksempel preget av musikken til Duke Ellington (Interessant nok blir denne konserten det andre festivalhøydepunktet i sommer hvor Ellington står i sentrum – Daydreaming-trioen (Pat Thomas, Per Zanussi, Ståle Liavik Solberg) med gjestespill fra Håkon Kornstad på Kongsberg hadde en lignende, leken og kjærlig innfallsvinkel til denne musikken – og i sånne øyeblikk tenker jeg at det å vie hele kvelder til musikken til Ellington, akkurat som med Thelonious Monk, er noe vi kommer til å finne mening i i mange hundre år fremover.) 

Jason Moran i Rådhussalen, fotografert av Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Litt inne i settet i Rådhussalen kommer dermed “Black and Tan Fantasy” – en komposisjon full av lys og mørke, et struttende og dramatisk hovedtema som avløses av en sval dagdrøm, og som Moran åpenbart finner enorm glede i å skru sammen, og så fra hverandre, på nytt og på nytt igjen. Det er innfallsstyrt, og det er ganske løst, her og der får du noen små tankepauser eller krappe skift, i det han går lei av en idé og setter i gang med noe annet uten å forsøke å glatte over. Denne fantasien tar en oppsiktsvekkende vending uti der, når han tar hovedgroovet og beveger det dypere og dypere i pianoens register, til det til slutt ligger helt nede i gjørma, der det begynner å bli vanskelig å skille tonehøydene fra hverandre. Slik holder han på, musikken blir et faretruende, rullende, massivt objekt, og etter hvert dukker det opp overtoner blant strengene – de låter underlig klart, det er som om det klinger i klokkene fra Molde Domkirke der ute i sommerheten. De mørke strengene på det store flygelet er blitt et viktig forskningsobjekt i Morans solosett, han vender stadig tilbake til det – senere i konserten har han en låt tilegnet sin gamle frisørsalong, hvor han spiller reggaeton-rytmer på én og én tangent av gangen mens han finner forskjellige overtoner med høyrehånda si. Akkurat hvordan han får til klokkespillet i “Black and Tan Fantasy” skal ikke jeg si, bortsett fra at en pianist seinere på kvelden mener at det handler om bruk av flygelets sostenuto-pedal (i notatene mine kalles det den tredje mystiske pedalen), som lar pianisten åpne klangen på et lite utvalg av toner, mens resten av instrumentets strenger forblir dempet. Selv sier Moran I’m making all these bottom notes talk to each other. And they have a lot to say, og så ler han hjertelig før han kaster seg ut i nye melodier og assosiasjoner – Ellington, egenkomponerte ting, Muhal Richard Abrams, referanser til læremesteren Jaki Byard og fra ham videre inn i stridepianoet eller Cecil Taylor-aktige stormløp over tangentene. Så stopper Moran opp, og snakker litt til – om nattbadet, om samarbeidet med kunstneren Joan Jonas, som også har vært mye i Norge, sier han, og som gjorde ham oppmerksom på tunnelene her til lands – og igjen vender tankene hans til det mørke registeret.

Sånn er Moran, både som scenepersonlighet og som musiker – han assosierer, han tenker i metaforer, er på jakt etter mening på tvers av kunstformene, bruker overraskende ord om musikken, og musikalske ord om livet. How do you recognize the phenomena of life and translate them on your instrument, spør han retorisk – dét er oppgaven. Moran gjør det gjennom å bade i tradisjonen, å kaste et glupsk, nysgjerrig blikk ut i verden, enten det er Molde eller Harlem, han gjør det gjennom stor håndverksmessig glød, å være levende opptatt av hva pianoet er, som musikkteknologisk gjenstand og kanskje også som bilde på noe større. Og han gjør det ikke minst ved å tenke høyt fra scenen, med de som har trukket inn fra sommerdagen, som sitter og svetter og tilsynelatende er med på hver eneste vending denne monologen tar. Han gjør et ekstranummer som munner ut i John Coltranes komposisjon “After the Rain”, i dagdrømmende, flytende tilstand. Et cool set kan tolkes på mange ulike vis, det var heite, voldsomme øyeblikk underveis her – men ved veis ende holdt Moran som han lovet. Det ble festivalens høydepunkt. 

Tuva Halse, Gard Kronborg og Oskar Andreas Haug i Tuva Halse Quintet, fotografert av Bjarte Ytre Arne/Moldejazz

Rådhussalen i Molde har blitt brukt til konserter før, tilbake i festivalens tidlige år. Siden har de styrt unna, angivelig på grunn av at det ble oppfattet som et vanskelig rom. Men siden den gang er det også blitt gjort betydelige lydteknologiske fremskritt, og det går også an å booke riktig for slike lokaler. Det er uansett gledelig å kunne benytte seg av det som konsertgjenger – et vakkert rom, dekorert med hengeplanter og lyssatt i en grønnfarge som minner mistenkelig om Oscar Syltes pærebrus. Jeg har viet en del plass tidligere i konsertbrevene fra Molde til en oppfatning om at festivalen står litt stille, med tanke på bruken av byens forskjellige rom og hva som blir plassert hvor. I fjor kom platebaren Fuzzy med på laget, da ble også friluftsscener på Hjertøya og Varden brukt. Fuzzy er med i år også, der spilles det en rekke tilsynelatende vellykkede, rufsete intimssett (som for min del ligger midt i skrivetiden jeg har gitt meg selv, og som dermed blir noen andres fest). Med Rådhussalen har festivalen et veldig fint lokale rikt på historie, og hvor det går an å putte ganske store bookinger som kler formatet. Der ser jeg også fiolinisten Tuva Halses kvintett på onsdag. 

For tiden kan man titt og ofte støte på folk som mener det pågår en krig mot det skjønne i kunsten. Det kan prege diskusjoner om arkitektur og billedkunst – og en gang i blant også musikken. Ofte posisjonerer de som hevder slike ting seg mot modernistene – og ofte er det langt vanskeligere å få noen til å rekke opp hånden og si rett ut, jeg er modernist (et unntak: tidligere i sommer så jeg kunstrocker, Lyse Netter-kurator og fritenker Emil Nikolaisen gjøre akkurat dette – men så tar han da ofte litt andre veier enn de fleste av oss). Uansett, man skulle kanskje tro det var enkelt å finne selverklærte modernister, hva nå enn det måtte bety, på en jazzfestival – og noen ganger støter jeg da også på folk som mener at denne musikken, på samme vis som samtidsmusikken, har malt seg inn i et hjørne og fremfører uforståelig, illelydende kattejammer for smale kretser av forståsegpåere. Og det er jo i beste fall delvis sant – heldigvis finnes det steder å gå om det er dette man ønsker, men svært mye ny musikk innenfor jazzen og omegnen er også uomtvistelig melodisk, vakker, den strekker seg mot idealer som komponister og musikere har gjort i uminnelige tider. Hvis man ikke finner det skjønne i den nye musikken, kan det være fordi man ikke er noe særlig interessert i å lete, rett og slett. Kanskje man er mer interessert i krangelen, i seg selv basert på faststivnede klisjeer fra tidligere epoker, enn å finne seg selv i det som faktisk skjer nå. Og om jeg møter noen begeistrede kranglefanter denne sommeren, kan jeg for eksempel si at de i tillegg til å for eksempel sjekke ut den siste plata til samtidskomponist Kristine Tjøgersen, også virkelig bør låne ørene sine til Tuva Halse og hennes kvintett. 

Hun har nylig fremført et bestillingsverk i Kongsberg, hvor bandet var utvidet av saksofonist og sanger Håkon Kornstad, og en del av musikken herfra blir også fremført i Rådhussalen. Der tar Halse utgangspunkt i barokkmusikken, som hun sier at hun føler seg aller nærmest, men hun bringer det inn i et landskap man også kanskje kan kalle nordisk jazz med et smil. Klare lydbilder hvor du kan kikke helt ned til bunnen av det som skjer, dyktig spilt, med gode melodier. De åpner til og med med en liten korall, vokalharmonier hvor Halse legger seg i midten mens Gard Kronborg og Oscar Andreas Haug synger falsett på toppen pluss piano. Det kan nesten minne om “Our Prayer”, åpningssporet på Brian Wilsons Smile – og det er en sabla bra, nesten teatralsk åpning på en konsert av denne typen. Etter hvert melder også trommeslager Øyvind Leites visper, bjeller og små cymbaler seg på – men han sitter ikke bare og rører i gryta, underveis tester han også ut hva lokalet tåler med mer dynamisk spill, i kompaniskap med det umiskjennelige akustiske bassgitarplukket til Kronborg. Benjamín Gísli trakterer piano, og Haug spiller trompet, tydelig og med autoritet – lite av den tentative, luftige trompettonen som billedkunstner og forfatter Lars Elling kaller fluf. Disse musikerne er skjønnånder, de spiller musikk som både er idérik og lettlikt, og med et publikumstilfang som, med mindre jeg har misforstått noe fundamentalt, er nødt til å være ganske stort. Akkurat dét er kanskje vanskelig å få noen helt presise målinger på akkurat i Molde, for Halse er jo på hjemmebane, hun sier fra scenen at sist gang hun sto akkurat der, var det navnedagen hennes. Og det blir en suksess. Noen ganger bikker musiseringen over i det sukkersøte, ikke alle melodiene er like minneverdige heller. Men flere av dem er det, og  stort sett holdes også spenningen i bandet på et sted hvor bittersødmen og den harmoniske forløsningen som finnes i låtene får lov til å puste og ikke smøres på i tjukke lag. Det skjer fordi bandet, i tillegg til å respektere melodiene og naile korpartiene også ønsker å både lete og leke i materialet – dermed unngår konserten det klaustrofobiske preget mer selvbevisst “lyrisk, melodisk” jazz kan få. 

Amalie Dahls Dafnie Extended, representert ved Nicolas Leirtrø, Amalie selv på saksofon, Ingebrigt Håker Flaten og Sofia Salvo på barytonsaksofon. Fotograf: Thor Egil Leirtrø

Apropos trompetist Haug, blir han også en gjennomgangsfigur på denne festivalen. Han er jo med i den danske saksofonisten Amalie Dahls faste band Dafnie, som spiller konsert i en utvida utgave i Teateret Vårt på torsdag. Dafnie består til vanlig av Dahl på saksofon, Dahl på trompet, Jørgen Bjelkerud på trombone, Veslemøy Narvesen på trommer og Nicolas Leirtrø på bass. I tillegg har de med seg pianist Lisa Ullén, Henriette Eilertsen på fløyte, Sofia Salvo på barytonsaksofon, Ida Løvli Hidle på akkordeon, Anna Ueland på synther og rhodes, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Trym Saugstad Karlsen på trommer – han siste kommer inn for Paal Nilssen-Love, som egentlig skulle spille men som fikk en residency han ikke kunne si nei til i Århus. 

Amalie Dahl dirigerer Veslemøy Narvesen og Sofia Salvo, fotografert av Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det var Dahl som foreslo en utvida versjon av bandet til bookerne på Moldejazz – og som hun sa i introduksjonen av en av låtene underveis i konserten, var det kanskje litt overkill, når man tenker på at årets Artist in Residence-program skulle bestå av en lang rekke slike mellomstore ensembler. Men Moldejazz var interesserte, og det ga kanskje litt ekstra mening å også presentere et lignende prosjekt i løpet av den samme uka, både for å kontrastere og for å si noe om virkningen av TJO. Ja, kanskje det til og med bare ga mening å by på mer av det gode, flere slike actionfylte konserter spekket med solopartier, spalting og sammenføyning av orkesterets medlemmer og funksjoner, når man først var i gang. På denne konserten var det nå i alle fall nesten helt fullstappet (og, heldigvis, nokså avkjølt lokale). Det er lite som tydet på at Amalie Dahls Dafnie druknet i alt mylderet. 

Som kvintett er Dafnie et band som byr på gode melodier, grooves, et og annet mer fritt og putrende strekk – og ikke minst virker det som at Dahl og gjengen har et øre for kontrastene mellom de ulike musikerne. Jeg har nevnt både trombonist Bjelkerud og trompetist Haug tidligere denne uka – de har på en måte noe vakkert i seg, et øre for melodisk, presist spill på instrumentene sine, samtidig som de synes interessert i at musikken kan ta flere veier. Selv er Dahl noen ganger litt hardere og mer gestisk i spillet sitt – og alle disse tingene får plass i løpet av en Dafnie-konsert. Jeg så dem med Ullén som ekstra medlem på Kafé Hærverk tidligere i år – den forblir et av konsertårets høydepunkt, mye på grunn av denne evnen til å skape en musikalsk scenografi og stemning rundt solistenes ofte nokså tålmodige oppbygning. Det er naturligvis litt mer ståhei i den utvida versjonen – konserten starter med en hel masse tuting, en klassisk skronk-fanfare, før det ljomer i gang med lynrask swing og ulike støt, satt inn av ulike dirigenter. Det har vi naturligvis opplevd før denne uka, uten at det nødvendigvis blir mindre morsomt eller interessant av den grunn – men musikken fester seg mer når vi for eksempel kommer til et opphold hvor Ullén spiller en stillfaren, lyttende solo, og hvor Dahl steller seg foran blåserne og dirigerer to små grupper (fløyte & trombone i den ene, barytonsax, trompet og akkordeon i den andre), som skaper to elementer som pianisten må forholde seg til.

Ida Løvli Hidle på belgsynth, eller akkordeon, underveis i Dafnie Extended. Foto: Thor Egil Leirtrø

Musikken har en ro i seg, kun unntaksvis får vi følelsen av at arrangementene liksom maser den improviserende musikeren fram mot et endepunkt. Sofia Salvos barytonsaksofon-strekk vies i sin helhet til overtoner og dype brølp fra det store instrumentet, mens musikken bølger under henne. Jørgen Bjelkerud får et parti hvor han starter med lyse lange toner, nesten Tommy Dorsey-aktig, og som sakte men sikkert får mer temperatur, mer groove under seg, før han lander i klimakset, en harmoni med de andre blåserne. Det samme skjer med trompetsoloen til Oskar Andreas Haug på slutten, over et begravelsesjazz-aktig komp, han har litt softere, mer luftig tone enn han hadde under mye av Tuva Halse-konserten, og finner sakte men sikkert en vei til toppen, hvor de andre blåserne venter. Dahl er god på å finne disse konklusjonene i musikken sin. Det er alltid mer å nevne fra sånne konserter – jeg må smette inn at det er en sann glede å høre Hidles akkordeon igjen, og hvordan de ulike lyse tonene hennes gjemmer seg inni Uelands synth-lyder, sånn at man ikke helt vet hva som er hva – det er en musikalsk luftspeiling som også preget opplevelser med bandet Skadedyr, og som bidrar med å både binde sammen dette lydbildet, og gjøre det dypere. Det samme kan man si om Ulléns pianospill – både når jeg har hørt henne med Space Trio, Dafnie i sekstettutgaven og andre improviserte settinger, har hun en evne til å finne måter å leke med frekvensene hun hører i andre instrumenter (for eksempel en ridecymbal), slik at du plutselig får den overrumplende opplevelsen av å lytte til noe du ikke riktig vet hva er. 

Om Dafnie Extended faktisk kan få leve et langt liv, vet jeg ikke – det er naturligvis en kostbar affære, og selv om det for eksempel er fett å høre Flaten og Leirtrø, og Narvesen og Karlsen bryne seg på hverandre, føles det jo ikke egentlig som noe kvantesprang sammenlignet med å høre bandet med én av hver. Men akkurat som sekstett-versjonen med Ullén var det tidligere i år, er denne konserten en bekreftelse på at Dafnie kan gå opp og ned i størrelse, bringe ulike musikere inn under fanen, uten å miste signaturen sin. Så kanskje det rett og slett er starten på en lang rekke forskjellige Dafnier i årene som kommer – det gir en særegen dimensjon til et av Skandinavias mest givende og interessante nye working bands. 

Aja Monet på Storyville, vel fremme i Molde etter en lang dag. Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Årets Moldejazz er den første hvor festivalens nye kunstneriske leder, Magnus Lunay, har fått forme helt fra begynnelsen av. Og selv om mye er gjenkjennelig, er det for eksempel tydelig at den svenske bookeren ønsker å satse hardt på nye generasjoner av internasjonale jazzmusikere – først og fremst fra USA og Storbritannia. På noen måter kan man si at det arbeidet har pågått en stund i Molde – de siste årene har et sted som Alexandraparken for eksempel vært vertskap for Louis Cole, Cory Wong, Snarky Puppy, som alle er eksempler på en generasjon med nye jazzfestivalheadlinere. Men det virker enda mer innvevd i årets program enn tidligere. Yussef Dayes-konserten i Bjørnsonsalen på åpningsdagen var ingen høydare, men i løpet av dagene får man også høre Aja Monet, Alabaster DePlume, Knower, Makaya McCraven og Natalie Greffel. 

Aja Monet spilte på Storyville på tirsdagskvelden, poeten hadde dekorert scenen med blomster, og hun hadde med seg et glimrende band bestående av Marcus Strickland på saksofon, Brian Hargrove på tangenter, Micah Collier på bass og Zach Morrow på trommer. Noen ganger kan man få en uggen følelse av at store nye navn har fått med seg “b-laget” når de er ute og reiser – musikere som ikke har like mye å by på, og som ikke får det til å låte så hipt som den gjør på plate eller i liveopptak man ser fra amerikanske scener. Noen ganger har jeg lurt på om det også er jetlagen som skaper litt stive konsertopplevelser sånne kvelder, og skummelt nok viser det seg at Monet og kompani har hatt en nokså strabasiøs reise til Molde. Men inne på Storyville er hun flørtende, avslappa og letta for å komme fram og møte publikumet sitt. Punchlinene og utbruddene hennes fotfølges av trommeslager Zach Morrow som setter utropstegn bak det meste, mens Marcus Strickland musiserer lunt på saksofonen sin, ute i musikkens ytterkant. Det er ikke alltid lett å vite helt hvor man skal rette oppmerksomheten sin under konserter med jazz og poesi – men Monet har på en måte klart å rydde opp i det der uten at det dermed låter for sterilt eller planlagt. Hun blåser store såpebobler utover publikum og musikerne (Morrow stikker hull på en som daler nedover trommesettet sitt uten å gå glipp av et stikkeslag), og tar dem med gjennom personlige beretninger og politiske utlegninger – om rettferdig lønn og om Palestina. 

I fjor sto Moor Mother og Irreversible Entanglements på samme scene, med et jazz-og-poesi-sett som var enda mer aktivistisk og ildsprutende. Da tenkte jeg en del på den litt paradoksale settingen, dette med å stå i et slikt kulturhus, under en jazzfestival godt støttet av velvillige private og offentlige krefter, og forsøke å finne sin indre aktivist. Man kan møte seg selv i døra, eller kjenne på noe nobelkonsertaktig, i det vi står og er skjønt enige om at verden hadde vært i bedre forfatning om alle de der ute hadde vært litt mer som akkurat oss, her inne. Men Monet virker bevisst på dette, hun vet at denne klamme stemninga lurer der ute, og poesien og musikken tar det i andre retninger – et overraskende bilde, en spontan innskytelse fra Hargrove på pianoet, et godt groove fra Collier og Morrow. Det har vært en lang dags ferd – men Aja Monet og publikum landet et godt sted den kvelden. 

Så er det Alabaster DePlume, på samme sted, torsdag kveld. Han gir ut musikken på det tidsånd-definerende amerikanske selskapet International Anthem, men er fra England – og baler med en slags miks av poesi, performance, komikk, politikk og groovebasert improvisasjon. Og han er JÆVLIG glad for å se oss. THANK YOU FOR LIVING, roper han. 

De siste årene er jeg blitt var på noe jeg kaller Artistens Øyeblikk, og som er det høye antallet ganger man i løpet av en festival støter på, for eksempel en mellomstor norsk artist som stanser konserten for å komme med en tale om at det er helt utrolig å stå akkurat her. Det er som oftest vel unt – jeg skjønner at det betyr noe – men om man støter på dette om og om igjen i løpet av en festivaluke, kan det bli noe mekanisk over det også, en utmattelse kan sette inn. Herregud, har alle disse menneskene som står på scenen bursdag i dag? Det kan føles som en måte å presse fram et Sterkt Øyeblikk, på bekostning av konserten som en fellesskapsopplevelse – at man er del av noens store minne, snarere enn at man er i ferd med å få et selv. OK, greit nok, hva er så forskjellen på dette og gammeldags showbiz-atferd på en scene? Artister har jo alltid forsøkt å få publikum til å føle seg spesielle, de har alltid sagt at det er vakkert dit de kommer, at menneskene der er pene, at folk skal få seg verdens beste show i kveld. Ikkenoe av dét er nytt de siste ti årene? Sant nok – men jeg føler det er en forskjell der allikevel. For eksempel når Alabaster DePlume setter i gang – det er som om han starter med desserten, som om Øyeblikket skal manifestere seg før musikken faktisk har lagt til rette for det. 

Så er nok også hypen rundt ham personlighetsdrevet. Ikke noe særskilt nytt i det heller, naturligvis – det finnes personligheter man trekkes mot i all musikk, også jazz. Og det er ikke det at DePlumes eget saksofonspill, det litt selvlærte, med munnstykke i munnviken, saksofonen holdt på skrått, Lester Young-aktig, og med bevrende tone, enkle hooks og airhorn-aktig, Aylersk honking er uten kvaliteter å hekte seg på – for de finnes. Men det er en konsert som koker ned til om du liker ham eller ikke, om du tenker at det er deilig å se en så usjenert type takke alle som er tilstede for at de lever, å se ham hoppe ned fra scenekanten og danse rundt i publikum, og om du liker koketteringen hans – I don’t know what jazz is, sier han. Do I look like I know anything? Musikken droner avgårde, de spiller dembow-aktige grooves på bass, trommer, vokal og sax, mens en person står ved mikseren og drar litt i noen space echo-effekter for å gi musikken litt mer vingespenn. Det er ikke verdens mest spenstige band, det er rett og slett ganske ensformig – men så er det pratinga og baksinga innimellom. Og selv om jeg får litt hetta, kjøper jeg også at DePlume faktisk er litt sånn – at han er en barbeint, snill freaker som digger å jamme, se folk han ikke kjenner i øya, si at det er fabelaktig at de lever. Det finnes mange andre band jeg har sett som sikkert kunne nytt godt av 5-10% av utadvendtheten hans – akkurat som han kunne trengt mer spenstige, søkende og solide omgivelser for det han har å komme med. På Storyville er det på ingen måte fullt – jeg noterer meg i det hele tatt at det er sterkt vekslende hvor mye disse nye artistene, som får mye åtgaum for å skaffe nye fans til jazzen, faktisk finner nye jazzfans i Molde. Men de fleste av de som er der, trekker nå i hvert fall nærmere scenen, han har grep om dem. Do I look like I know anything? Ja og nei. 

Festivalen har glemt å legge ut bilder fra Alabaster DePlume, så her er et bilde av Fagernes Yacht Club i stedet. Da kan jeg jo nevne at mitt store Dag Solstad-øyeblikk under Moldejazz 2025 kom da nettopp Fagernes Yacht Club skulle ha alle som var til stede ned på huk under sin ekstatiske konsert på Alexandraparken, og hvor jeg kjente på Norwegian Stiffness Sundrome og simpelthen MÅTTE forsøke å snike meg litt tilbake. Da følte jeg meg svært, svært synlig og skyldig i fordomsbekreftende jazzskribent-atferd, så jeg kan vel for ordens skyld si at mitt forhold til FYC, helt siden det første store konsertkicket jeg med dem for det som nå er lenge siden, har vært litt opp og ned. Jeg liker jo nesten alle låtene de spiller (selv om de burde unne seg én deep cut i løpet av settet og etter hvert tøyer det tøysete yacht rock-begrepet lovlig langt i retningen Generelt Party-orkester (“You can call me Al”, liksom)), bandet er bra musikere (selv om de ofte låter ubalansert og noen detaljer blir borte), og selv om det er noe forsanger-aktig over de fire litt andpustne vokalistene, får de med seg folk på festen, de lider ikke av Artistens Øyeblikk – her handler alt om de der ute i publikum. Men… for å si det enkelt, savner jeg bare ikke Fadderuka så mye i livet mitt. Og sånn blei det med den saken.) Foto er tatt av Dagfinn Reppen/Moldejazz

Hetebølge, stående, svett publikum, bading, duften av myggspiraler og mellomstorband med kick – det ble en sosial uke i Molde, noe festivalen har lagt til rette for. Plassen, det store kulturhuset fremstår som mer åpent og publikumsvennlig enn det var for noen år siden, og det ble også brukt på mer kreativt, frilynt vis, særlig under onsdagens helaftensarrangement med Trondheim Jazzorkester. Jammen på festivalkroa, oppe i det gamle kulturhuset, er fremdeles et bra sted å samles for den lille festivalen inni den store – der møttes også knotten, de fikk bitt fra seg. Og i sentrum ellers, var det et voldsomt kok. Det er en festival som har fått litt tydeligere konturer, det er litt mer åpenbart hvor de vil – selv om satsingen på å introdusere morgendagens internasjonale jazzstjerner også bærer preg av prøving og feiling, artister som noen ganger blir satt på scener hvor de ikke helt passer. Yussef Dayes og Knower burde for eksempel prøvd seg utendørs.

Cirka sånn her var det på jammen, hver dag uka igjennom. Ungt og varmt. Foto: Håvard Bævre Ellingsgård

Til sist fikk jeg med meg et glimt av Averøy-musiker Tarald Kongshaug som krystet ut de siste dråpene av bursdagssitronen, et døgn inne i sin tilværelse som 23-årig bassist-og-trommeslager. Han satt bak trommesettet og spilte swingjazz, mens han gjorde djevelhorntegn og rakk tunge til de som så på. Jeg var riktignok bare innom for å låne toalettet – på det tidspunktet var jeg mett, og det var tjukt med unge musikere som fremdeles ikke hadde blitt mett på god gammaldags jazzjamming denne kvelden. Det er også noe å ta med seg videre. Nå for tiden er jo bebop og standards den yngste musikken man finner på disse festivalene. Det kan høres helt bakvendt ut – men ta en tur på Moldejazz til neste år om du ikke tror meg. 

Av Filip Roshauw