Tekst og foto: Svein Magnus Furu
(På bildet over: Thomas Dahls filmmusikk til Forløp)

Det hersker liten tvil om hvem som er det store trekkplasteret på årets Natttjazz: tenorkongen, selveste Wayne Shorter. Nå er jo ikke akkurat norske festivaler sulteforet på store internasjonale jazzhelter, betalingsvilligheten gjør sitt til det, men følelsen av høytidsstund er fullt og fast tilstede når den kanskje største stayeren på jazzscenen siden tidlig 60-tall entrer scenen.

Øynene er lys våkne der de flakker rundt og tidvis hogger blikket i publikum eller en av sine medspillere. I alle intervjuer er han lys våken, med et glassklart syn på musikkens iboende kraft og sine egne musikalske ideer. Den famlende, søkende starten tilgir vi så klart kjapt, slik har han gjort det alle gangene jeg har sett ham live, en slags halvtimes oppvarming på scenen.

Og så da? Hva skal man si?

Det positive først: kvartetten som helhet utviser den ypperste form for samspill der de er tett sammenvevd samtidig som frislippet er nærmest totalt på et personlig plan. Brian Blades trommespill er herlig tourettes-plaget med voldsomme aksentueringer på de merkeligste steder. Han spiller så stikkene knekker og trommesettet ligger strødd etterpå og høster voldsomt bifall. Kontrabassen under John Pattituccis hånd omformes til noe fjærlett syngende, sjelden eller aldri gjør han noe for å ivareta bassfunksjonen i ensemblet. Danilo Perez fungerer som seremonimester og styrer bandets retning fra pianokrakken. Sammen spiller de så mye rundt at det er vanskelig å skjønne hvordan ting i det hele tatt henger i hop. Men det gjør det altså.

På en krakk nærmest scenekanten sitter hovedpersonen og drodler lett rundt alt det vanvittig fine som skjer rundt ham. Og for det aller meste blir det ikke mer enn nettopp drodling: litt retningsløst, litt nølende, sjelden i kontroll over kreftene som raser rundt ham. Blikket flakker. Men så: PANG!

Etter omlag halvtimen svanser de innom «Orbits» fra sisteplata «Without a net», og da våkner dyret. Noen små minutter er de fyr og flamme alle fire, med energien flyende som kulelyn frem og tilbake mellom musikerne. Før det atter toner ut og sjefen blir sittende nølende og vente på det rette stedet å gjøre neste innsats.

Det blir litt som fluefisket enkelte jazzmusikere sverger til: dagesvis i uendelig vakre omgivelser, kaste snører, ikke napp å få, vente, vente, SMAKK der satt den! Og så var det over, vente, til neste rugg biter på kroken.

Kompet er utvilsomt i den ypperste verdensklasse, men hadde vi som publikum godtatt en slik fremvisning hvis det ikke nettopp var vår store fordums helt der oppe? Jeg tror faktisk ikke det. Men der regner jeg med at mange er uenige med meg.

Uansett; rett skal være rett. En time og tre kvarter var de på scenen, og konserten tok seg opp vesentlige hakk siste halvtimen. Ikke mindre enn tre ekstranumre ble avkrevd kvartetten før de tok kvelden. Så publikum virket såre vel forlikt.

Augur ensemble hadde fått den noe traurige jobben å spille samtidig med superbandet på Røkeriet. Et greit knippe hadde allikevel samlet seg for å overhøre det sveitsiske/svensk/norske kammerjazzensemblet som låter som en blanding av Wallumrød ensemble og Nik Bärsch. Tidvis var det veldig fint, særlig passasjene med cellist/vokalist Anni Elif Egecioglu og trompetist Eirik Dørsdal hadde noen gyldne øyeblikk.

Et spennende prosjekt er dokumentarfilmen «Forløp», en timelapse satt sammen av drøyt to millioner fotografier tatt over en periode på 26 mnd under rivingen av et gammelt havnelager og oppføringen av BI Bergen. På Nattjazz ble filmen vist akkompagnert av filmkomponisten selv. Thomas Dahl har laget et mørkt lydspor med innslag av elektronika, tunge rockerytmer og åpnere lydlandskaper. Filmen er et fascinerende verk i seg selv, med noen fantastiske oversiktsbilder fra Ulriken. På cinemateket smeltet musikken og bildene sammen til en høyere enhet, mesterlig koordinert av Dahl og medspillerne Ivar Thormodsæther og Karoline Wallace.

Mer partyjazz enn Ibrahim Electric skal festivalbookere lete lenge etter. Orgeltrioen gjorde sitt for å løfte taket med sin fengende kombinasjon av rockabilly, Gene Krupa-trommeshow og funky pumpende jazz.

Nok fart var det også på de unge franske herrene i kvintetten Papanosh, som med sitt sydeuropeiske gemytt ga en oppvisning i harmolodisk melodiføring i arven etter Ornette Coleman. Harmonisk sett balanserer de helt på fritonalitetens grenser, men klarer allikevel å holde seg innenfor et jazzuttrykk.

Den store snakkisen da lørdagen festet sitt grep og fredag slapp taket var naturligvis Wayne Shorters band i kveldens begynnelse. Var det storslagent på alle vis eller nok et tegn på aldringens ubønnhørlige innvirkning?

Vi ble ikke enige.