På langtur med samkjørte menn
De vet hvor de vil og kommer seg dit de skal.
Jeg blir nysgjerrig når jeg ser navnet hans. Enkelte musikere har en så gjennomgående høy kvalitet på det de gjør, at opplevelsene nedfeller seg alvorlig i minnet. Den svenske saksofonisten og fløytisten Martin Küchen er en av disse. I The Heat Death spiller han med fire andre søyler fra fri- og improfeltet: Kjetil Møster, tenorsaksofon og klarinett, Mats Äleklint, trombone, Ola Høyer, bass og Dag Erik Knedal Andersen, trommer. Kvintetten har for sikkerhets skyld valgt å dokumentere musikken sin over hele tre cd-plater, og den blandingen av tilstedeværelse, kreativitet og nødvendighet som styrer stoffet, er sterk.
Jeg vil begynne tjuefire minutter ut i «Myriads of Space 1», trippelalbumets åpning. Her samler bandet seg til fest. Møster velter seg i kjøttfulle tenorløp, mens Küchen byr på akutte arrangementer. Äleklints trombone reiser seg med lange drag, mens rytmeseksjonen gir gyngende tyngde til innholdet. Musikken har karakter. Dette er bare ett av mange steder jeg blir dratt inn. «Myriads of Space 2» folder seg ut i langt mer avdempet stil, før den stiger og omskaper seg til et kraftfelt. Høyer og Knedal Andersen bærer blåserne fram. Legger bak seg store avstander i en og samme låt. At musikken tar mange veier uten å virke oppstykket, er en kvalitet. Martin Küchens fløytespill kommer med skjøre betraktninger. I «See Don´t Tell» byr hele kvintetten på poetisk fornøyelse.
Over på cd 2 møter vi «Hear Don´t Say» som dras i gang med pine og rytmikk, før Møster luner med klarinett. Det er en gjennomgående og tydelig struktur i det de gjør. Den gir feste til all åpenheten. «Unservable Jazz Soup» tar oss med til et nytt rom. Det er fylt med instrumentbeherskelse på høyt nivå og langreiste elementer jazzen har nytt godt av i flere tiår. The Heat Death ordner dem på sin måte.
Når vi kommer til cd 3 og «Towards The Uncool», har jeg for lengst forstått hva vi har med å gjøre. Historisk innsikt kledd i samtidsdrakt. Denne evnen til å forme nye mønstre, skape nytt snitt, er ikke alle gitt. «A Clandenstine Jazz Operation» leker innadvendt, skyver fram sørgmodig masse og sørger for skifte i stemningsleie. Etter at «Myriads of Space 4» har tonet ut, er jeg fullastet. «The Glenn Miller Sessions» gir god metthetsfølelse.
Så kan man si at musikken til The Heat Death har like mye til felles med Glenn Millers uttrykk som en sommerfuglvinge har til et kronblad. Orkestermusikk kan være så mye. Det viser «The Glenn Miller Sessions» med all tydelighet.
