På høyde med det beste fra Innlandet

Av Audun Vinger

Ah, Gjøvik. Kjempers fødeland. I alle fall mitt. Som mann fra Hadeland hadde jeg et (feilaktig) inntrykk av stedet som en skikkelig storby sammenliknet med der jeg bodde, men nå er det jo faktisk en by å snakke om.
Jeg hadde riktignok ikke besøkt Mjøsbyen aktivt siden jeg bodde på Grand en natt da en liten gjeng skulle på Biri Travbane for å se ingen ringere enn Manfred Mann’s Earth Band og Toto (fin tur). Grunnen for å oppsøke mitt fødested denne gangen var derimot den nystartede og ganske så ambisiøse tredagers-festivalen og musikk-konferansen Innpuls, arrangert av Musikk i Innlandet og tydeligvis en hel del nydelige idealister. Jeg har observert fra sidelinjen at det er mye smalkulturell verdiskapning i byen, det er til og med en egen Ny Musikk-avdeling der, blant annet med arrangementer på Friscenen som er plassert midt i det staselige kino, hotell og spa-bygget Strand. Ikke verst.
Konferansen inneholdt panelsamtaler, workshops, lydinstallasjoner av Kristin Sevaldsen og Sigurd Hole, og ikke minst et raust parti med konserter i tre rom i det gamle og rett og slett inspirerende koselige trebygget Samfundet.
Fredagen var det ekstra mye interessant for den som er opptatt av jazz og omegn, og hvem er vel ikke det. Artistene var enten bosatt i regionen eller hadde medlemmer med opphav i en av byene eller tettstedene i fylket.

Hans og Rasmus Kjorstad. Foto: Anders Lillebo/Innpuls

Først ut i den lune baren, komplett med lafta vegger og alt, var folkemusikkduoen Kjorstad Brothers, som jeg har hatt mye glede av før. De to snusmumrikene Hans og Rasmus med etternavn Kjorstad er blant dem som bøyer og tøyer i tradisjonene, uten at selve Tradisjonen – musikk fra Fron i Gudbrandsdalen – kommer ut av syne og sinn. Begge på sang, Rasmus på langeleik, fele og munnharpe, Hans på fele og indisk harmonium. Det er ei kasse han har på fanget som mest ser ut som en gammel arkivmappe eller dokumentskuff — for såvidt ikke langt unna hvordan de går til arkivene for finne tidligere tiders musikk som blir lufta frem og tilbake så den fremstår som noe skinnende nytt. Og det er fortsatt pussig å bli påminnet hvordan mange forskjellige land og kulturers folkemusikk tangerer hverandre i stemning og tonevalg, enten man bruker indisk harmonium eller trøorgel. Det er spesielt et noe østlig preg over endel av vibbene i brødrenes musikk, og da mener jeg ikke Østlandet. All denne deilige krysspollineringen av sanser får en til å komme med noe som i disse krigstider muligens er banale innsikter, men likevel: Kan vi ikke bare prøve å forstå hverandre, på tvers av alle forskjeller?
Fra de startet med bangeren «Mauren og engjespretta» til de avsluttet med en egenskrevet halling, var det en (litt for kort) konsert som etterlot publikum i en salig transe. I alle fall om jeg skal tolke egne følelser. Snakk om å havne i sonen, enten det er via en bånsull eller noe litt mer radikal frimusikk der felegnisset mest av alt minner om John Cales bratsj i de mer dronete Velvet Underground-låtene. Dette er egentlig ikke sært i det hele tatt, jeg vil tro mange ville kunne bli pling i bollen, på en god måte, av denne musikken.

Roger Græsberg. Foto: Anders Lillebo/Innpuls

Jeg hadde plotta inn en lynkjapp middag på restauranten Salt & Pepper rundt hjørnet som tydeligvis er en favoritt hos lokalbefolkningen – her er det fullt både av gjester og ansatte. Psykotisk nok hadde jeg ringt inn bestilling på forhånd (biff saté og et glass riesling kabinett) så jeg fikk forsikret meg at jeg rakk konserten med Roger Græsberg og Foreningen, som står for en herlig blanding av norsk viserock og nordicana. Det er minst to bibliotekarer i bandet, tror jeg, og det høres for så vidt på tekstene, som er enkle men innehar et effektivt emosjonelt trøkk, om livet i distriktene og mellommenneskelige forhold, grått hår og sorgens mange stadier. Græsberg er fra Finnskogen og uttrykket spesielt en affinitet for Hans Børli. Bandet skjønte at det hjalp med litt trøkk, blant annet med en typeriktig innbitt norsk bassist ved navn Morten Andreassen og allestedsnærværende Alexander Lindbäck på trommer. Utmerket seg gjorde også Krister Skadsdammen på steelgitar og litt stående gitarsolo.
Konserten var i et veldig trivelig lokale som kalles Spiseriet, men med ørlitt vanskelig sceneplassering inne i et slags siderom, noe som gjorde at jeg ikke så at poeten og soloartisten Unnveig Aas var med i bandet. Men med den flotte stemmen hørte jeg det etterhvert, så klart. Veldig god vibb i lokalet etterpå. Jeg smakte på en frisk Dugurd fra Grimaas bryggeri på Raufoss for å beholde den vibben, og kom i kontakt med lokalbefolkningen ene og alene på grunn av det valget.

Så var det opp i den staselige Salen, som også er avbildet i gode gamle dager der et full oppbud av dresskledde herremenn nyter dagens underholdning. Det i ettertid senkede taket skal etter planen tilbakestilles til gammel prakt. Jeg overhører noen publikummere etterlyse en eller annen kar som burde vært tilstede. Men han hadde visst brukt så mye penger på dekkskift at han ikke hadde råd til å komme likevel.

Jo Skaansar og Oddrun Lilja. Foto: Anders Lillebo/Innpuls

Kontrabassist, komponist og psykolog Jo Skaansar forteller ved inngangen av sin konsert en meget enkel vits om Hamar som får salen til å le og slappe av, og nyte hans sofistikerte og melodiøse voksen-jazz, uten at det blir for andektig stemning. Sammensetningen av musikere, og hans betryggende men interessante materiale, skaper en betydelig ro blant publikum, som likevel lar hodene duve av bandets milde grooves. Det er også noen låter med en litt frekt flørtende swing som bidrar til dette
Det litt omrokkerte bandet fremførte materiale fra de fine soloalbumene hans som har kommet med cirka ti års mellomrom. Spesielt gledelig var det å høre dyktige Julie Kleive synge disse sangene med tekster av blant andre Edvard Hoem og Dan Andersson, om enn hun kommer ekstra til sin rett i de mer ordløse friform-sangpartiene. Mye delikat trommespill fra Knut Ålefjær, ofte med fingrene, og avmålte mesterpianist-takter fra Helge Lien fra Moelv, som med sitt halvlange hår og spillepositur som vanlig egentlig ikke er synlig før bukket etter konserten – men hans musikalske nærvær gir publikum gåsehud underveis. Også ypperlig fargelegging på elgitar og en nydelig akustisk en av Oddrun Lilja Jonsdottir. Det er egentlig merkelig at denne vennlige kvalitetsmusikken ikke er mer kjent for folk flest. Muligens et av mange ofre for frafallet av en felles norsk offentlighet der kulturjournalistikk var et naturlig element. Dette temaet ble diskutert under konferansen og over en øl etterpå.

Mads Gjetmundsen. Foto: Anders Lillebo/Innpuls

Neste konsert var med en for meg ukjent lokal hjerteknuser ved navn Mads Gjetmundsen, men ved nærmere ettertanke har han både vært med i The Voice og MGPjr, og mer relevant for meg i bandet Ma Jester, sammen med mange kjente fjes fra ungjazzen og den eksperimentelle popundergrunnen i Oslo, der mange som kjent har bakgrunn fra Innlandet.
Jeg treffer på Iver Armand Tandsether fra Mall Girl etcetera, sin generasjons helt klart råeste gitarist, i høye bukser og Eina-caps. Han skal kjøpe en øl før han skal på scenen med bandet, og blir spurt om hvilken han vil ha. «Den største», er svaret. Han er ikke leadgitarist i kveld, det er dyktige Kristian Haug, men Tandsether ligger og duver så deilig i bakgrunnen med sløyt intrikat drømmepop-spill med fargede fingernegler, noe som er med på å heve denne musikken fra hvordan de samme typer norske poplåter ville hørt ut for ti år siden. Det virker som at unge musikeres smak har blitt mer sofistikert. Der Gjetmundsen før ville blitt slått i hartkorn med Kurt Nilsen osv, er det nå snarere indierock og singer/songwriter med souljazz-chops det går i. Toten-soul.
Gjetmundsen er en tillitsvekkende frontmann med en englerøst og kassegitar, hvis romantiske tekster fremføres på totning, stort sett om veien inn og ut av kjærligheten, som han sier med et skjevt smil. Også her løftes låtene av et band som tar i litt ekstra inkludert koristen Rebekka Dolati. Og glem ikke x-faktoren med Håkon Brunborg på pedal steel, om enn det er synd at bratsjen hans knapt er hørbar – sikkert noe feil med mikken. Man får håpe på en prominent plass i lydbildet på Mads Gjetmundsens lovede kommende album.

Den siste konserten jeg rakk denne dagen (gikk blant annet glipp av Low-Fly Quintet fra Hamar for andre helg på rad, det er synd for de har en egen stil gående) var med A Tonic For The Troops, som også kunne lansere sitt nye album Realm of Opportunitues denne helga. På kort tid har de markert seg som et moderne jazzband som folk kan forstå, med energi, overskudd og oppvakt fengende materiale. Det snodige bandnavnet og de opprinnelige (idiotiske) kostymene de brukte hjalp også sikkert til for at folk la merke til dem i køen av interessante norske jazzband for tiden. Draktene er kraftig nedtonet og redesignet nå, og det er bra. For det er temmelig tonedøvt å basere sin aktivitet som et moderne europeisk jazzband, av alle ting, på romantisering av den snart fallende statuen Winston Churchill og den britiske hærens kolonialistiske herjinger. Musikken deres burde jo klare å stå på egne ben med den megainspirerende bassisten og medmennesket Ellen Brekken fra Tynset i front som låtskriver.

Ellen Brekken. Foto: Anders Lillebo/Innpuls

A Tonic For The Troops rekker ikke mange låtene i løpet av den nøkterne spilletiden, men det gjør også at det ikke er et overflødig øyeblikk i den heftige konserten. Materialet er 50/50 fra bandets to plater, med et solid høydepunkt i den liflige aktuelle jazzhiten «Jon», som ikke bare i navn men i innhold er en flott og personlig hyllest til en av våre største musikalske kunstnere noen sinne, men også en markering av en typisk norsk jazzsensibilitet som bandet også gestalter godt.
Det er gøy å høre superpianist Espen Berg fra Hamar i en mer løssluppen musikalsk setting, han er jo faktisk like herlig der som i den bejublede solosettingen, for eksempel (albumet The Hamar Concert er forøvrig ute på NXN akkurat nå). Magnus Bakken fra Lillehammer har en noe mer glinsende tone på saksofonen enn hva som er dominerende i norsk kraftjazz, men det gjør også at bandet skiller seg noe ut. Som en destillasjon av den udødelige «norske» ECM-jazzen fra 70-tallet med en tidvis David Sanborn-aktig tilnærming til instrumentet. God fylkesrepresentasjon i bandet, ja, og Brekken sier også i mikken underveis hvor stolt hun er av musikerstanden derfra. «Før sa man at norsk musikk var på høyde med det beste fra utlandet. Nå må man heller si at det er på høyde med det beste fra Innlandet». Stakkars Magnus Sefaniassen Eide på trommer er bare fra Åndalsnes, han, men er unektelig en svært viktig faktor for bandets suksess og appell med sin friske og forrykende swing bak settet. Det er morsomt å høre på ham. Jeg ser ham i sidespeilet dagen etter også, da jeg med overnight-baggen fra Gjøvik-turen i hånda forlater John Scofields konsert på Victoria, for da sitter han og spiller i et band jeg skimter gjennom vinduet på Brødrene Bergh.
Jazzen stopper heldigvis aldri.