Tekst og foto: Terje Mosnes
(På bildet over: Bobo Stenson og Arild Andersen)

Med Kongsberg-debut i 1967 har bassist/komponist Arild Andersen lengre festivalfartstid enn de aller fleste. Siden han også stadig er en av norsk jazz’ mest vitale og internasjonalt renommerte utøvere, brukte programkomiteen for årets jubileumsfestival på Kongsberg neppe mange kalorier på å bli enige om at han skulle tilbys å sette sammen et «drømmeband» til en såkalt «jubileumsgalla» – hva nå enn «galla» måtte bety i en sammenheng der nærmeste buksepress synes å befinne seg nærmere Hokksund eller Notodden enn Kongsberg kino.

Stappfullt
Galla eller ei var det en stappfull kinosal som tok i mot Andersen og hans utvalgte lørdag ettermiddag: pianist Bobo Stenson, venn og medkomper for Sonny Rollins på Kongsberg allerede i 1971; videre saksofonist og hyppig samarbeidspartner Bendik Hofseth og et nyere Andersen-bekjentskap, den amerikanske veteranen Billy Hart (73) som har bekledd trommekrakken for «alle» fra Otis Redding via Stan Getz og Miles Davis til….nå omsider Arild Andersen. I siste del av konserten utvidet saksofonist Joshua Redman kvartetten til en skandinavisk-amerikansk kvintett, et innhopp som lot til å inspirere kollega Hofseth til å hente fram litt ekstra resolutt tilstedeværelse i musiseringen.

«Mira» og «Hyperborean»
Kvartetten gikk rett inn i «Reparate», kjent fra Andersens nyeste album «Mira», og vendte flere ganger i konserten tilbake til «Mira» og til albumet «Hyperborean». Siden settlista talte utelukkende Andersen-komposisjoner, ble han raskt også musiseringens tyngdepunkt, dels som melodibærer med stor, syngende tone, dels som drivverk i tannhjul-presis forståelse med Stenson og dels i rivende dialoger med Hart. Hofseth og Redman fylte sine fortellerroller med klanglig og temperamentsmessig ulike, men sterke og renskårne saksofonstemmer; Hofseth noen hakk mer kjølig hjemmekjent i Andersens musikk enn Redman, som sin vane tro gikk til verket med amerikansk tenortæl av godt merke.

Lek
Konserter med for-anledningen-band og knapp tid til fellesøving står og faller med hver enkelt musikers vilje og evne til mobilisering av ferdigheter og innlevelse der og da.

Sånn sett ble denne «jubileumsgallaen» en øyeblikkets triumf, og et gnistrende eksempel på hva lek kan avstedkomme av vakker, begeistrende og medrivende musikk når lekekameratene er mestere i sine fag, finner felles grunn og med tonnevis av erfaring som tennvæske kan inspirere hverandre til dåd uten bindinger og lojalitet til annet enn akkurat det som skjer der og da.

Å fikse akkurat den utfordringen krever sin musiker. Men slik først de fire, siden de fem tok tak i den på Kongsberg, ble resultatet en konsert der de dirrende høydepunktene mer enn oppveide øyeblikkene der savnet av et langtidsutviklet banduttrykk klorte diskret i bevisstheten.