Overbevisende fra den frie verden
Bear Brother og Mats Äleklint får gamle idéer til å høres blodferske ut.
De kaster oss rett inn i fossen og lar strømmen ta oss. Bear Brother spiller frijazz med referanser fra gullalderen og opp mot vår tid. Og de gjør det med stor tapperhet. Historien om kvintetten Bear Brother og trombonist Mats Äleklint går som følger: Da femkløveret skulle spille på Victoria Nasjonal jazzscene som en del av Serendip-festivalen i 2018, ville de gjøre noe spesielt ut av konserten. De ville invitere en gjest, og det første og eneste navnet som dukket opp i alles hode, var Mats Äleklint. Litt av et eventyr! Og et veldig godt valg. Konsertsamarbeidet var så vellykket at det førte til plateinnspilling i 2020 og albumutgivelse i 2021. Pianist Isach Skeidsvoll og trompetist Erling Skorpen er komponistene i bandet. Kvintettens øvrige medlemmer er trommeslager Martin Mellem, bassist Håkon Nordby Bjørgo og tenor- og sopransaksofonist Lauritz Lyster Skeidsvoll.
Temaet i åpningssporet «Distilled Spirits» slynger seg langstrakt og smidig rundt det rytmiske underlaget. Piano, bass og trommer skyver med innstendighet, mens blåserne fyrer av. De ruger på eggene etter Ornette og Albert og får dem til å klekke. Et stykke ut i nummeret stiller Isach Skeidsvoll seg i midtsonen og gjør seg eksplosiv. Han kombinerer de mest ekstroverte sidene sine med en ettertenksomhet som kler han. Han får solid og sterk støtte fra trommeslager Mellem. Blåserne får også plass til å fly, og de gjør «Distilled Spirits» til en festetappe. Andresporet «Jyderup» er et langt mer innadvendt stykke, med rom for noe tilbakeholdenhet, før intensiteten rydder seg plass.
Det er fin balanse i det de gjør og akkurat passe rufsete i kantene. En åpenbar kvalitet ved komposisjonene er de fengende elementene i temaene. Bare hør på «Big Waltz». Den setter seg umiddelbart og har attpåtil en suverent opplagt Äleklint i sin midte. I likhet med flere av de andre komposisjonene, inneholder den brudd og kontraster som fyller lytteopplevelsen. Bandet setter egne fortegn i stoffet og gir det lånte formspråket nytt liv. Alle individuelle bidrag vendes inn mot det kollektive. Det er lett å la seg begeistre.
De sju låtene har hver sin distinkte karakter. «Moholo» som jeg antar er en hyllest til den store trommeslageren Louis og alt han har gjort i sin lange karriere, med Chris McGregor, Harry Miller, Cecil Taylor, Evan Parker og alle de andre. Jeg lar meg uansett bergta av dette sporets oppbygging og potente innhold. Det er en sann kunst å opptre som arvtakere og gjøre det overleverte relevant for vår tid. Den kunsten mestrer Bear Brother og Mats Äleklint. Ypperlig!
