Åsmund, Mari og Øyvind tar oss med til sitt eget sted.
De har vært en egen plante i norsk musikkliv helt siden de startet. En slags krysning mellom liljekonvall og kaktus. Velduftende, men også stikkende. Building Instrument har holdt det gående i 15 år nå. De hadde visstnok en plan om å utforske den elektroniske musikken, men slik gikk det ikke. Isteden har de meislet ut sin egen nisje, en sprekk der de tre utøverne vever svevende tepper av populærmusikalsk stoff og eksperimentelle remser. Hvis jeg sier at musikken deres kan høres hjemmesnekret ut, så kan de ta det som et komplement. Den naivistiske tonen de gjerne holder seg med, er mer enn profesjonell nok. Nå har det lille bandet tatt turen over fjellet fra Vestlandet.
– Kjempekoselig, sier Mari Kvien Brunvoll. Det er jammen fint i Oslo, sa vi da vi kom hit.
Ellers blir det ikke sagt noe om hva de spiller eller hva låtene handler om. Det er kanskje like greit. De lar nemlig stykkene flyte sømløst over i hverandre, og det de oppnår, er å trekke oss inn. Jeg skulle gjerne ha hørt tekstene til Brunvoll bedre. De har nemlig en fin underfundighet og menneskelighet ved seg.
Mari Kvien Brunvoll. Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Når Building Instrument starter konserten på Herr Nilsen, er åpningen såpass forsiktig at lyder fra baren og slamring med dodøra spiller ufrivillig med. Det skal raskt gi seg. De stillferdige og søte lydene fra bandet er umulig å mislike. En enkel pianosløyfe legger seg under et sett av små, subtile utspill. Det er natur i det vi hører. Jeg tenker skogstjern og underjordiske farger. Og det er som om folkemusikken banker på, uten å slippe inn. Sangen til Mari Kvien Brunvoll har dragning og styrke i seg. Måten hun formulerer seg på, kan gi et drømmeaktig preg. Uttrykkene får et hinside-anstrøk som kommer og går. De er virkelig en frittgående trio som dyrker selvstendighet, og de tre trives åpenbart i egne kroker. Med en instrumentsamling bestående av sampler, zither, synther, laptop, trommer og perkusjon med mer, er de i stand til å overraske.
Øyvind Hegg-Lunde. Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival
Jeg syns trommeslager og perkusjonist Øyvind Hegg-Lunde gjør fine figurer. Han behersker det lavmælte og tar godt vare på grunnidéene i musikken. Åsmund Weltzien på tangenter er ikke ute etter å vise fram noe. Han tjener innholdet ved å spare på kruttet og berike med gjerrighet. Når Kvien Brunvoll tar et par Kate Bush-svinger, er det ingenting i bakkant som tar av.
Så er det mer mørke enn lys i musikken i perioder, og noe av det jeg liker best, er bortvalget av det konvensjonelle. Selv når de spanderer noen dype bassganger og dump på oss, er disse ikke av typen som får brystbeinet til å dirre. Og når de antyder danserytmer, vaier enkelte lett på stolen mens andre rekker å tar et par steg. Building Instrument blir ikke lenge i det samme. Likevel klarer de å bygge en tydelig atmosfære som inngår i selve opplevelsen av denne konserten.
Ettersom konserten skrider fram, setter stoffet seg stadig bedre. Jeg opplever Mari Kvien Brunvoll som en sikker vokalist. Det er stringens og finurlighet i det hun gjør. Riktig vakkert, men sukkerfritt. De mest åpne partiene blir mine favoritter for kvelden. Det låter direkte sjarmerende der de tillater seg å være helt enkle. Ambient, kanskje! Når de knirker, krakelerer og skraper og drar seg i retning av det uprøvde, følger vi også godt med. Building Instrument har et hengivent publikum denne kvelden. En veldig begeistring fra pubrommet får dem tilbake på scenen for et ekstranummer. De klarer etter hvert å bestemme seg for hva vi skal få høre, etter en munter liten runde. Det blir en forlengelse av det særpreget de har fylt timen sin med.
