FESTIVAL: Festivalen som har skjemt oss bort, fortsetter å by på fristelser.
Jeg er i mitt eget område hver gang Blow Out-festivalen heiser flagg og inviterer inn. Ikke bare sånn å forstå at jeg kjenner meg hjemme i den ytringsfrie atmosfæren festivalen skaper. Nei, jeg får den gode områdefølelsen når jeg går av bussen i Sarsgate og tar inn i Sofienberggata, forbi den gamle skolen min, med adresse Trondheimsveien, og videre mot Rathkesgate der moren min jobbet i konditori under krigen. Konditoriet er borte for lengst, og det er besteforeldrene min som bodde i Markveien også. Faren min som vokste opp et steinkast fra Mir, må ha gått forbi i Toftesgate femti år før Derek Bailey spilte der, og jeg har gått på skole i den samme bygningen som Blow Out-festivalen holder hus. Spist matpakka mi der Ken Vandermark og Joe McPhee mettet oss mange år etter. Jeg tar med meg områdefølelsen inn i det langstrakte Mir-lokalet, kjenner på det motkulturelle draget og ønsker meg overraskelser.
Fire kvelden med fri og improvisert musikk. Denne åpningsonsdagen har, tradisjonen tro, et variert og spenstig program. Jeg har lært meg å stole på disse arrangørene.
Erica Berthelsen, som er styremedlem i Konsertforeninga, kommer på scenen og holder en flammende introduksjon for kvelden. Hun advarer mot ytterliggående høyrekrefter som kan true kultur- og musikkliv og omtaler improen som antifascistisk. Ordene hennes gir åpenbart gjenklang hos publikum.
Pinquins & Mariam Rezaei. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Så er det duket for tre slagverkere og en platespilleroperatør på scenen. Det er Pinquins & Mariam Rezaei. Sistnevnte står bak platespillerne og Pinquins teller Sigrun Rogstad Gomnæs, Ane Marthe Sørlien Holen og Jennifer Torrence. Det er bombardement i åpningen av settet. Musikken er umulig å lytte til uten å tenke på de krigshandlingene som pågår i verden nå. Frenetiske slag og dump kraft i uskjønn forening. Jeg hører en lydmasse som sliter med å skille seg ut i den støyrelaterte stortradisjonen, men når de fire lar uttrykkene åpne seg, får vi en lydopplevelse som lever, gjennom ropert og elektronisk trommelyd som står seg. Det må være en gitarplate som snurrer langsomt på Rezaeis tallerken. Det skapes skyggefulle og duvende strekk. Små blåseinstrumenter puster inn mer liv, og uttrykkene skifter i langsom overraskelse. Spill med bue på metallisk paiform og isopor gir iltre gnisselyder til det store siget. Så lader de musikken med tung bassgang og skarpe slag som får lov å henge. De fire har funnet bra fram til hverandre, og dur og rytme finner egne veier å ferdes på. Det er brus i cymbalene og dronevilje i stoffet. Lidelse og avmakt i de stemmehermende utgytelsene. De rapporterer fra noe vi kjenner altfor godt. Det er ingen lystighet i Pinquins & Mariam Rezaeis nyhetsbilde.
De tilstoppede partiene tilføres mening av de gjennomskinnelige. Når alarmen går, har den trompet innbakt i varselet, og når det rocker litt i sounden, ankommer vi et nytt hissig sted. Det låter tøft og medrivende og løfter ensemblet inn i det egne. Denne råskapen er av det gode. De tre perkusjonistene slår styggedom på plass og lytter godt til Rezaeis påhitt.
Den akustiske stillferdigheten og det gniene siget i det Eva Risser, Lene Grenager og Espen Reinertsen setter ut med, har en form for mildhet i seg som det forrige settet ikke besøkte. Det gjør seg. Det vibrerer, knirker og knepper og samler seg i lyd som vanskelig lar seg fange med ord. Saksofonist Espen Reinertsen har utviklet et særpreg som gjør friske buer hver gang jeg opplever han. Han får instrumentet til å synge innover, til å vende seg bort fra tradisjon og til å avsette glimrende farger. Han er i godt selskap i kveld. Eve Risser er på innsiden av klaveret, slår mot strengene og får det til å ringle. Lene Grenager intensiverer forestillingen. Gnir ut tette betraktninger fra celloen og lar instrumentet opptre med skiftende humør. Når de tre blir ett, låter dette svært tilfredsstillende.
Lene Grenager. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Og når mønstrene tetner og temaet skifter, er det enkelt å bli med over. Grenager drar sprikende fingre nedover cellokroppen og kjærtegner fram friske streker. Pianoklangene har forsiktig dans i seg, og saksofonen puster stille. Jeg liker det jeg hører og trives aller best i de sparsomt utbygde strekkene som trioen er raus på. Den stadige forandringen i framferden er et stort gode for lytteopplevelsen. Den kommer ikke i brå kast, men gjør seg flid med forberedelsene. Balansen er god. Ingen er fremst. Alle er i front. Og når de bremser ned, får hastighetsforandringen en finstemt hakkende kvalitet. De tre virker oppriktig glade og fornøyde etter endt sett.
-Det er faktisk på tide med et solosett, sier Ståle Liavik Solberg. Og nå vil jeg at dere skal klappe varmt og godt for Emil Bø. Det gjør vi selvsagt, og når Bø hever trombonen, hører jeg lystige dyr i instrumentet hans. Han starter med en intensiv henvendelse der informasjonsstrømmen er nokså krevende. Å være til stede i egen utblåsning kan også være krevende. Jeg anstrenger meg for å finne inn, men blir sittende litt på utsiden av den tekniske stilen.
Emil Bø. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Når Emil Bø stikker trombonetuten inn i mikrofonen, kommer han veldig nær oss, men den ene idéen har en tendens til å skygge for den neste. Så følger det partier der detaljene i Bøs uttrykk får rom rundt seg og dermed også åpner seg mot noe skinnende. Når vår mann igjen fortsetter å spille ut remser, kjenner jeg imidlertid savn etter noe som får hvile i seg selv og ta seg fram i selvrefleksjon. Soloformatet er krevende nakent. Jeg liker stedene der Bø leker seg med gammel form. Da faller brikker på plass. Jeg er også med når han lykkes med å høres ut som sitt eget lille orkester.
Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Den inviterende tonen kveldens siste konstellasjon byr på fra start, er troverdig. Saksofonist Camila Nebbia, pianist Marta Warelis, bassist Vinicius Cajado og trommeslager Steve Heather. Førstnevnte gjorde sterkt inntrykk på Kongsberg sammen med trioen Decoy tidligere i sommer. Nå er hun her hos oss med en type frijazz som har den gode uberegnelighetens skarpe kvaliteter. Kvartetten bruker ikke lang tid på å blåse seg opp og slå seg store. Det er nerve i det de gjør, men det er krevende å finne sin egen flekk i dette velbrukte området. Camila Nebbia har en sterk og bærende tone, og i likhet med forrige gang jeg hørte henne, viser hun anførertakter i det hun gjør.
Camila Nebbia. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out
Bandet vrir uttrykkene sine i sunne retninger, og duoen Cajado/Heather arrangerer sin egen fest før hele firerflokken samler seg for å kikke mot nye stjerner. Det løfter seg og lever og har denne nødvendige muskelen som formen ber om. Cajado leker seg med buen, og Warelis hamrer ut svar som rommer mening. De er alle åpenbart gode lyttere. Disse samhandlingene er tuftet på denne prisverdige egenskapen.
Denne kvartetten kan brenne så du kjenner det, og når de velger å senke seg mot det lett ulmende, er det trivselstemperatur i det som kommer. Det er også helhet i det som skapes og mye levende historie i det vi får høre. Dette er tradisjonskjennere som ønsker fornyelse. Når de mot slutten går inn i forsiktighet og gjerrig væremåte enda en gang, holder jeg meg interessert. De har levert en velsmakende dessert i en fireretters kveld.
Den gode områdefølelsen min er ikke svekket etter denne kvelden.
