KONSERT: Velblåst og strøken musikk som fortjener en runde i et godt platestudio.
Av Arild R. Andersen
Så var det Øyvinds tur. OJKOS ruller videre og spiller komposisjoner skrevet av egne bandmedlemmer. Trompetist Øyvind Mathisen har gjennom de siste årene gjort seg bemerket med egen trio, med ØyvindLAND og Get Your Goat. Han er god å lytte på og flink til å føre dialog med egne forbilder i musikken sin. Mathisen har framhevet Thelonious Monk, Lee Konitz og Warne Marsh som inspirasjonskilder, men lytting til klassiske komponister som Shostakovich, Stravinsky og Mahler har gitt impulser til verket han har skrevet for OJKOS. «Third stream», tenker du kanskje nå! Det var jo merkelappen komponist og dirigent Gunther Schuller festet til musikk som kombinerte jazz og klassisk, mot slutten av 1950-tallet. Vår tids jazz lar seg heldigvis ikke påføre klebrige etiketter med avgrensende hensikter. Øyvind har sagt at han alltid vil utforske noe nytt. Den uttalelsen holder jeg i når jeg skal møte komponist Mathisen og det store ensemblet på ukedag to.
Før konserten starter, kommer Øyvind Mathisen med et ønske. Han vil at dette skal føles som en jazzkonsert, selv om musikken vil bli spilt i ett strekk. Vi kan klappe underveis, for det vil trygge musikerne og få dem til å føle seg hjemme. Kjøpe øl med omhu og gjøre det musikalsk. Ganske søt intro, spør du meg. Med glimt i øyet. Komponisten presenterer alle musikerne før cello og fagott åpner en finstemt melodi som bukter og smyger seg vakkert dit vi sitter og tar inn. Blåserne henger seg på og gir fylde og tyngde til retningen. Det er et tema som ikke avslører hva det føler. Glede kan det ikke være. Det har snarere en ubestemmelighet ved seg. Er en liten lyttegåte som må løses. Trompetist Mathisen har spandert det første soliststrekket for kvelden på seg selv. Han reiser en skjør tone som ber pent om å få komme inn. Strykere og rytmeseksjon ligger under og på siden og får det til å gynge. Det er sobert levert og har egenart. Jeg liker Mathisen og OJKOS´ evne til å kombinere enkle utlegninger med kreative utspring.
Dagens besetning i OJKOS. Foto: Kolonihaven
Det er mye som foregår i musikken. Det store bandet skifter fokus og farge, og komposisjonen ber om fleksibilitet. Fiolinistene Tuva Halse og Audun Rørmark stryker fram et parti med vitalitet, mens bassist Gard Kronborg og trommeslager Trym Saugstad Karlsen får drivet til å høres naturgitt ut. Pulsen er uanstrengt og temperaturen lun. Det er ingen voldsomhet i det vi får høre. Når OJKOS hever stemmen denne kvelden, blir det gjort med innestil. Musikkens blanding av intrikate arrangementer og lettfattelig stoff fungerer godt. Når det blir ryddet plass til saksofonist Sol Léna-Schroll i front, blir jeg påminnet hans store talent. Han har en tone og en drift som vekker. Han får applaus, og jeg føler virkelig at jeg er på jazzkonsert. Så er det også strekk i Mathisens musikk som drar mer mot klassisime enn mot jazz. Disse legger seg inn i helheten med fin meningstyngde. Ja, det har begynt å skinne av forestillingen nå som musikerne er blitt varme.
Jeg lar meg overraske og underholde av det som kommer. Av fagottens klang og eufoniumens myknende virkning. Bassklarinettist Ville Lähteenmäki setter fyr på innholdet, mens mandolinist Ellie Mäkelä står for kveldens mest sjarmerende innslag. Hun åpner noen egne luker i musikken. Hennes solistbidrag fungerer som skarp avstikker, uten at helhetsinntrykket lider. Og det er nettopp de mangslungne idéene fra Øyvind Mathisen og OJKOS´ evne til å gi dem liv, som tilfredsstiller. Dirigent Åsmund Ødegaard holder orkesteret i fin balanse. Lyden er også god. Vekslingene mellom modernitet og tradisjon er sømløse. Dette er uten tvil musikk som fortjener å oppleve et platestudio. Jeg blir sittende med et ønske om å kunne høre den om igjen. Både fordi jeg har trivdes i dette førstemøtet, men også fordi dybden i stoffet innbyr til flere dykk.
