Om kjærligheten – den søte, sure og såre

Etter nærmere 20 års musikalsk samarbeid i ulike konstellasjoner, fant Hilde Louise Asbjørnsen og Anders Aarum omsider tid til å lage et lenge påtenkt duoalbum da pandemien sørget for en viss sanering i avtalebøkene. Resultatet, «Movies & Stories Like This», ble en sangsyklus der tekstforfatter/komponist/sanger Asbjørnsen reflekterer og mediterer over ulike aspekter ved intet mindre enn det aller mest forslitte, men evig uoppslitelige temaet kjærlighet.

Om dette ikke høres veldig originalt ut – det finnes som kjent en og annen sang om kjærlighetens ekstaser, irrganger og avgrunner – er det desto mer frydefullt å konstatere at Asbjørnsen og Aarum opererer med god margin til så vel tekstlige som tonale klisjeer.
Asbjørnsens tekster er nærgående, poetiske og bilderike, og hun synger dem i sømløs samklang med co-komponist og pianist Aarum. Han deler komponist-kredit med henne på seks av låtene, og akkompagnerer hele veien med en dynamikk og tonetetthet som virker perfekt tilpasset tekstenes skiftende stemninger og Asbjørnsens ulike formidlingstemperaturer. Han leverer som solist, også, så sagt på en annen måte: Aarum høres av og til ut som en pianist, andre ganger som en pianist og en bassist, igjen andre ganger som et helt lite orkester, og stort mer er det vanskelig å be om.

Hjerte/smerte glimrer altså flott med sitt fravær her, og strengt tatt burde vel ikke nivået forbause noen. Fra platedebuten «Eleven Nights and Two Early Mornings» (2004) og fram til albumet «Red Lips, Knuckles and Bones» (2019) og forestillingen/boka «Stardust» (2021) har tekstforfatter/komponist Hilde Louise Asbjørnsen maurflittig skrevet, sunget og agert med en kunstnerisk uttrykksbredde og henvendelseskraft som gjør henne smått unik i Norge, og omtrent like lenge har Anders Aarum vært en særs synlig og hørbar størrelse i norsk jazz. Først og fremst som pianist og komponist i egne band, men også som akkompagnatør og ikke minst som pianist i Knut Riisnæs’ glimrende kvartett i de seinere åra. Når Asbjørnsen og Aarum nå reindyrker duosamarbeidet, skjer det med en autoritet og fylde som gjør «Movies & Stories Like This» til en nesten audiovisuell opplevelse, iallfall er det lett å se/høre for seg brorparten av sangene framført i dempet belysning av en ensom, desillusjonert sjel på en barkrakk, og resten med bittersøt brodd fra en kjærlighetskvestet figur på en kabaretscene.

Hilde Louise Asbjørnsen tyr ikke til store språklige fakter eller utestemme når hun formidler følelser, som for eksempel kaoset som ulmer forut for eller svir i etterkant av et u-unngåelig brudd. Ei heller desperasjonen som sier «la oss gripe øyeblikket, og til helvete med resten» eller følelsen av å leve med – og på – løgn i et forhold lokker henne til overspill, og voluminøse vokale virkemidler trengs ikke, heller. Poetiske bilder og undrende spørsmål holder i massevis, i denne introspektive ransakingen av kjærlighetens herjinger med mennesker, på godt, vondt og sårt. Således dirrer en tekstfrase som «we shall always walk alone» sterkere som stillferdig erkjennelse enn hva den ville ha gjort som høyrøstet påstand.

Melodiene som bærer tekstene og omgir vokalhenvendelsen går på ett unntak nær i ulike grader av langsomhet. Flere av dem har mer enn et drag av tidløshet ved seg, og kunne ha sneket seg inn i the great American songbook selv uten forkledning, men «Movies & Stories Like This» bærer også i seg ekko av kabaret og faktisk, om enn litt fjernt, blues. At Hilde Louis Asbjørnsen og Anders Aarum dessuten er ugjenkallelig formet av sine jazzreferanser, kommer permanent til uttrykk, og like ubestridelig bør det være at dette albumet går utenpå det meste som er sunget og spilt om kjærlighet de siste 120 åra eller så.