Olas nye store steg

Albumene «Liarbird» (2011) og «Northern Tapes» (2013) viste begge hvilke store ferdigheter musikeren og komponisten Ola Kvernberg (33) rår over. Med denne høstens «The Mechanical Fair» føyer han ikke bare et nytt kapittel til sin allerede imponerende diskografi, men dokumenterer også en nesten overrumplende vellykket integrering av strykere – nærmere bestemt de fenomenale TrondheimSolistene – i sitt ekspanderende musikalske univers. Ikke som en form for «Ola Kvernberg Quintet with Strings», men snarere som et homogent uttrykk der kammerorkesteret og kvintetten Kvernberg (fiolin, bratsj, cello, piano, theremin m.m.), Petter Vågan og Even Helte Hermansen (diverse akustiske gitarer), Ole Morten Vågan (kontrabass) og Erik Nylander (trommer) i ulike konstellasjoner virker fullkomment integrert i musiseringen.

Takke-konsert
«The Mechanical Fair»s komposisjoner og arrangementer er signert Kvernberg, og startet som hans «Takk for prisen»-bestillingsverk, kvitteringen for Kongsberg Jazzfestival/DnBs Store musikerpris for 2012. Kvernberg urframførte verket, kall det gjerne en suite, med sin kvintett på Kongsberg i 2013, og deretter ga Trondheim Kammermusikkfestival ham anledning til å utvide/videreutvikle det med TrondheimSolistene på laget fram mot ny uroppføring i Trondheim i september i år. Musikken, slik vi møter den på albumet, ble innspilt i flere omganger i løpet av 2014, og Kvernberg la siste redigerende hånd på opptakene så seint som i september.
Det handler med andre ord om ferskvare, og musikken låter da også så frisk og vital som noen kan ønske seg det, både kompositorisk, arrangert, spilt og lydfestet.

Reise
Det ti minutter lange tittelsporet åpner ballet, og en tricky, 20-toners, repeterende pizzicatofigur legger grunnlaget for en intens reise som flyter innom glidende, arabiskklingende feleansatser og melodifraser, bass og trommer i sambadriv og brasiliansk ordløs sang før det hele fragmenteres, løser seg opp og glir sømløst over i en orkestersekvens som i sin tur leder opp mot et crescenderende, prog-aktig forløp. Etter et ganske fritt  og multi-eksploderende parti med happy end slår Kvernberg så over til en Bach-aktig, kirkemusikalsk stemning, etterfulgt av nok en opptrapping før en country-aktig, innledningsvis Bill Frisell’sk 5/4-melodi leder verket fram mot en vakker, melodiøs avrunding.
Når vi kommer så langt, har kvintetten og kammerorkesteret servert klangmyriader, riffs, korte og lange melodilinjer og rytmiske gjetteleker nok for en helaften – og tro meg: Vil du ha med deg alle de detaljene, finessene og ikke minst stemningslagene som den imponerende godt sammenskrudde musikken på dette albumet rommer, varer platen svært mye lenger enn de 51 minuttene og 49 sekundene som displayet på cd-spilleren vil ha det til.

Skrik
Og kanskje viktigst av alt: Etter «Liarbird», «Northern Tapes» og «The Mechanical Fair» er det vanskelig ikke å se for seg at Ola Kvernberg kommer til å ta nye store steg der han «oversetter» sin mangfoldige musikkballast – klassisk musikk, folkemusikk, jazz, bluegrass, formell skolering osv – til nye, begeistrende storformatkombinasjoner. Det heter seg at norske symfoniorkestre skriker etter nytt samtidsrepertoar med appell ut over abonnementspublikumets noe tilårskomne krets – sammen med navn som Erlend Skomsvoll og Jon Balke burde Ola Kvernbergs være blant dem som skrikes tilbake som svar.

Terje Mosnes