OJKOS setter felleskapet i sentrum…

Det har stått skrevet at OJKOS er et minisamfunn og et kollektiv der medlemmene blir flinke gjennom fellesskap. Jeg har hørt det også.  Lyttet meg til det på konsert med bandet. Nå skal det sies at flinkhet er et vrient begrep anvendt på musikalsk virke. Du kan som kjent ha skaffet deg så mange ferdigheter som det går an å øve seg til, uten å ha noe vesentlig å meddele et publikum. Alle vet at du må ha noe å fortelle og at du må forstå hvordan du formidler, om du skal ha noe å by på. Nå jeg beveger meg gjennom «Alea Iacta Est», tar jeg inn den ungdommelige dyktigheten og det inderlige søket etter substans.

OJKOS har holdt sammen i snart to år, og grunnidéen i bandet er å la lederrollen gå på rundgang. Alle medlemmene skal komponere hver sin fulle konsert, og man spiller hverandres musikk. På «Alea Iacta Est» er det trombonist Andreas Rotevatn som er komponisten. Han var også en av initiativtakerne bak det store orkesteret. På dette albumet teller de 16 medlemmer. Et av Rotevatns mål er at musikken skal låte avansert og oppleves som tilgjengelig. Det gir bra mening i møte med de ti låtene hans. Hva han tenker om låtenes egenkarakter, vet jeg ikke.

Åpningssporet «Innsegling» er et varsel og signal. Her kommer OJKOS! Bandet stiger frem over vandet, liksom. De vet hvordan båter kan tute avansert og tilgjengelig. Det er fint. «Breidablik» følger på. Det er en spretten og leken strekning der bandet viser hva det er laget av. Det er en sann kunst å fylle et såpass polert stoff med innholdsmessig tyngde. Jeg noterer meg at OJKOS oppsøker arven etter 70-tallets fusionbølge, uten å la den skylle over seg. Rotevatn har teft for fengende temaer og melodiøsitet som farger opplevelsen. Han får vist seg fram som solist på tre av sporene. På «It´s West African Time» er han virkelig verdt å oppsøke. Et annet solistinnslag som setter seg, er trompetist Richard Kösters skarpe og sammensatte meldinger på «It´s South African Time». Så er det «Elegi Karmosin» der Lyder Ø. Røed er på sporet av det inderlige, med sin trompet. Dette er et vemodsvakkert og finstemt stykke.

«Alea Iacta Est» er et sammensatt album med god variasjonsbredde. Et av favorittsporene er «The Khorovod Prayer» der fløyter og gitarer er mykt til stede med sitt, før veggen reiser seg kraftfullt. Et annet er «Helter Skelter» som er albumets mest særpregede. Også her er fløyte og gitar redskaper for å realisere gode idéer, men først og fremst er dette moderne orkestermusikk med budskap innfelt i pulsen. Tittelen er selvsagt Beatles-inspirert, og Charles Manson er på et vis med i koret. Historien suser harmonisk gjennom godsakene fra OJKOS. Framtida ser lys ut.