FESTIVAL: Lørdag på Vossa Jazz med studenter, legender, Tingingsverk og Mirror Image
Av Audun Vinger
Det koster å være på jazzfestival, selv om man holder det nøkternt. I løpet av hele lørdag på Vossa Jazz inntok jeg så mye som tre (3) enheter alkoholholdig drikke – to 0.4 Vossa-øl på konsert og og et lite glass rød Volnay fra 2015 til en rimelig traurig kjøttgryte i buffeten på Park hotell. Traff forøvrig DNs vin-guru Merete Bø og connoisseur Ole Mofjell (bandet han skulle spille med hadde det ønofile navnet 3 Days of Maceration) i køen nede ved der godsakene lå og fristet. Ved siden av ekstremsport og improvisasjonsmusikk er det kjelleren på Park som virkelig definerer Voss, spør du meg.
Likevel ramlet jeg ned på puta og sluknet som i den tyngste rus etter dagens dont, med lyden av Stian Carstensens iltre band langt der borte gjennom det åpne vinduet, og den sedvanlige ungdomsfesten utenfor der de av uante grunner skrålte «Jenter» av Di Derre til et eller annet ungt bursdagsbarn.
Programmet var nemlig tett, og begynte allerede kl. 11.30 i den flotte foajeen ved Gamlekinoen – to av de mest vellykkede venuene på hele Vossa Jazz – der det var konsert med elever fra Grieg-akademiet. Skjønt, det var ikke et studentband i klassisk forstand, det var ledet av den herlige bassisten Magne Thormodsæter, og satt sammen av jazzmusikere men også en strykekvartett fra klassisk-linja. Materialet var hovedsakelig fra den kommende Thormodsæter-plata L’arte della persusasione som kommer på Ozella 17. mai, sammen med norske stjernemusikere. Nydelige låter, i en av dem fikk jeg merkelig parallelle assosiasjoner til Annette Peacocks «Touching» og evergreenen «A whiter shade of pale» (siste muligens fordi jeg så meg selv i speilet). Det var proppfullt der, folk sto klistret inn mot veggen, selv måtte jeg sette meg i en sofa som nesten var inne blant bandet. De avsluttet med en fin versjon av McCoy Tyners «Atlantis», og i god gehørlæringstradisjon ble alle i salen invitert til å være med på å manifestere låten muntlig. Jeg mistet visst telefonen nedi den sofaen, men det fant jeg ikke ut før fire timer senere – det sier noe fint om den bobla man er i når man er på festival. Man forholder seg til programmet og ingenting annet – hverdagen og det virkelige liv blir satt på vent.
Ava Mendoza, gitarist i William Parker Trio. Foto: Andreas Flatlandsmo/Vossa Jazz
Noe som virkelig utmerket seg på Voss i år (som tidligere) var suksessen for de mer aparte jazzkonsertene inne i det forjævlige men også sjarmerende lokalet Jazzklubben, som om man er litt frekk kan minne om et guffent rom i Ondskapens hotell. I alle fall før musikken starter. Så varmt at jeg holdt på å besvime flere ganger, men verd det. Tjoka fullt på alt. Selv på noe så jazzkjenner-aktig som bassisten og frijazzlegenden William Parker på det merkelige tidspunktet 1630. I følge innlederen Jan Granlie var det ett krav han hadde for å være med i programrådet i år – det måtte være en gig med Parker. Vi har vært heldige og har kunnet se Parker i Norge et par ganger de siste årene. På Voss kom han med trioen bestående av Ava Mendoza på gitar og Gerald Cleaver på trommer – bedre kjent som Mayan Space Station. Ja, det var space men også fundert i en grov kjellersetting. Mendozas gitar var omdreiningspunktet denne konserten – ganske rocka egentlig, mens trommisen fant stadig nye utveier på å løse den samme grooven som gikk konserten veien gjennom, og Parkers dype tone smakte av jordsmonn, stein og tre, og spillet hans boret seg inn i oss. Ekstra deilig i periodene da det fikk mer rom til bevege seg – trioen har et ganske tett sound.
William Parker. Foto: Andreas Flatlandsmo/Vossa Jazz
Hans sjelfullt speida hodepryd må ha varmet godt der inne, og han så ut til å gli av stolen et par ganger i ren varmeutløst trancendens – men han og de holdt publikums interesse og entusiasme oppe stort sett hele veien. Tilløp til sang og chanting, og blåsing i et intenst instrument han stadig ønsket at skulle bli høyere. Det er snodig å se hvor mange forskjellige mennesker som var der inne, gamle som unge, unge freakere i OL 94-klær til det som så ut som bygdens fineste fruer i blå buksedrakt og perleøredobber. Selv om det kan være utfordrende toner, ønsker alle å ta del i det likevel.
Det var så klart sild i tønne på Tingingsverket, det er det alltid, selv om jeg rakk være der et kvarter før var det tilsynelatende kun ett enslig sete tilgjengelig for meg. Ved en pokkers flaks var det kun fire rader rett bak skolten til lydmann David Solheim, med andre ord sweet spot. Først var det gledelig å oppdage at mottakeren av årets Vossa Jazz-pris og gode femti laks var Gabriela Garrubo – hun er i ferd med å få seg et navn her og der og jeg ser fram til å oppleve en hel konsert med henne snart, noe for arrangører over hele landet å tenke på.
Glad prismottaker, Gabriela Garrubo, med fylkesordføreren og festivalsjefen. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz
Den meget friskfyraktige Fylkesordføraren i Vestland, Jon Askeland, pleier holde en spirituell tale i disse sammenhengene. Men han overgikk seg selv her. Klart inspirert av Fløgstads «raproprolog» kvelden før, holdt han talen på rim! Ganske bra også. Siden han tross alt er politiker kan man kanskje frykte at det er noe plagiat eller KI eller nedlastning inne i bildet, men akkurat han tror jeg rett og slett bare satt oppe om natta og lot litteraturens muse ta over kroppen.
Hanna Paulsberg. Foto: Lina Navarro/Vossa Jazz
Alle elsker Hanna Paulsbergs tone i tenorsaxen, jeg er blant hennes mange fans enten det er hudløse pfffffft-luftstøt eller mer episke linjer hun kommer med — og hun har med årene vist seg å være en glimrende låtskriver. Når hun i tillegg kom med noe i bestillingsverk stadig sjeldnere format som en skarve kvartett, var det grunn til å tro på suksess. Ikke for mye rot, liksom. Hun har snakket om ideen bak det snodige navnet Do You Want My Job i intervjuer og en programtekst, men jeg synes noen kunne tatt seg bryet med å si noen ord om det også før denne konserten. Soundmessig var det klare hint til prærie og ikke minst øde amerikanske landeveier, men hele cowboy-estetikken forsvant noe. Kanskje man kunne hatt noen nøkterne visuals her? Men, for all del: det at hun har barndomsminner av å høre musikerfaren sin spille CD-en med rootsrockbandet Little Village fra 1992, kom også ut i flere av låtene. Spesielt da gitarist Viktor Wilhelmsen, som har jobbet med nordsamisk joik, ørkenblues og jazz, dro frem sliden og sin indre Ry Cooder. Dan Peter Sundland på en halvakustisk bass bidro med særegen bånn til helheten, det ble litt ekstra jazza av det, og det var varmende ekspertpirking på det store trommesettet av Erik Nylander. De låt som et band, rett og slett, og mer som de spilte sin kommende LP enn at det var et overambisiøse verk. Det var storsuksess, tidvis var det virkelig store norske naturfølelser i klasse med Brunborg, Garba og Hofseth – men mest av alt var det naturlig gripende og nedpå toner der Paulsberg fikk ut sin indre bygdejente. Nå er det alltid slik at noe vil bli bedre neste gang det fremføres, sånn er det alltid første gang verk fremføres – litt for vennlig og voksent, og vi hadde kanskje tålt ett litt grovere og publikumsmedvirkende nummer (vi fikk ett der salen sang) — men er du gal: Hanna Paulsberg fikk det til. Det kom flere vellystige utrop fra publikum.
Paulsbergs Tingingsverk-band. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz
Og det var en forfriskende lineup – det er endel karslige country-vibber i norsk jazz og omegn, men når man unngår the usual suspects er det lettere å sette sitt personlige preg på musikken. Det klarte Paulsberg og kompani – jeg gleder meg til neste gjenhør av denne musikken, for det er liten tvil om at dette har kommet for å bli en stund.
Jeg tok så et radikalt valg og ofret den tradisjonsrike og svært fristende smalahove-middagen for å i stedet oppleve en broget samling jazztryner. Og det angret jeg ikke på. Mirror Image er på sett og vis «atter» et stort band med ekspressive og glade musikanter med bassist Ole Morten Vågan i sentrum. Do we need another TJO? Visst faen, for dette må ha vært klodens aller mest livgivende konsert akkurat den timen det holdt på. Jeg har gått glipp av bandets tre foregående gigs – aldri igjen.
Mirror Image. Foto: Mathilde Lindstad Movik/Vossa Jazz
Jazzklubben holdt på å krepere av kick, gjengen fra andre klasse på Jazzlinja holdt på å få hodet ut av ledd i digging fra første sekund, og så bare økte det i intensitet og melodiske og rytmiske krumspring. Ikke all over the place I det hele tatt – et veldig koherent uttrykk. Litt sørafrikansk jazz, noe erkenorsk, og med en overraskende cover av Joe Lovano låten In The Land Of Ephesus som fikk det meget lave taket til å dyttes opp i fjerde etasje av hotellet.
Hans Hulbækmo. Foto: Mathilde Lindstad Movik/Vossa Jazz
Noen ganger var det vanskelig å høre om det var Sofia Jernberg eller Jonas Kullhammar som hadde solo, de emulerte hverandres eksplosive soloer. Den ellers mer kontrollerte Kalle Nyberg hadde også en solo folk gikk i fistel av, og jeg trenger vel ikke engang nevne hvilket inntrykk Eirik Hegdal gjorde. Galamatias Håkon Aase klarte såvidt å kontrollere fela si, og Hulbækmo på trommer og Sidiki Camara på perk gikk opp i en høyere enhet. Det var skikkelig glassknuser-stemning der inne, men livsglad sådan. Festivalens suverene høydepunkt.
Jeg sneiet innom den bergenske R&B/nusoul-sangeren Nelly Moars band, men uansett hvor bra det hadde vært ville alt vært nedtur. Uansett burde man ha med korister når man har kveldsgig på jazzfestival, vil jeg si. Men hun gir et sympatisk inntrykk og jeg prøver mer neste gang.
OJKOS. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz
Det var behov for en myk landing borte på Gamlekinoen. Kanskje litt i seneste laget med over klokken 23 som konsertstart for Knut Kvifte Nesheims forholdsvis rolige verk for storbandet OJKOS, som tar utgangspunkt i topografi, værfenomener og språklige uttrykk fra Voss-traktene. Jeg har intervjuet han om utgivelsen Graousido og hørt mye på den flotte musikken som tolker hans mange minner fra fjellmassivet «gråsiden» som det vel heter på østlandsk. Men det fikk klart løft av konsertsettingen, og massiv (unnskyld) bruk av Sveinung Iversens malerier fra området, som var remikset på ypperlig vis av jazzens fremste visuelle hjelper i dag: Sigurd Ytre Arne. Men det er ikke kjedelige fjelljazz i vanlig forstand – det var avanserte elementer av avantgarde-folkemusikk og ny musikk, og mange herlige melodiske innskjæringer. Alle fikk boltret seg med soloer, vi jublet mest av Lyder Øvreås Røed på flugelhorn og hun som var vikar på en dags varsel på fløyte: Elisabeth Lid Trøen. Det må også nevnes at hele ensemblet startet og sluttet konserten med å spille med bind for øynene. De var i kontakt med fjellet og sin felles musikalitet uansett. Det var bare å styre rett mot sovemasken hjemme på Park hotell etter dette.
