O, bring ham da et Budskap
Kjetil Mulelid går til seg selv og spiller på romantikkens lag.
Når du spiller alene, er du kanskje nærmere deg selv enn når du spiller med andre. Du er iallfall mer naken, kun iført idéer, teknikk, formidlingsevne og dagsform. Du har full frihet, men får ingen pasninger. Jeg har lurt på hva de vil meg, mange av de gangene jeg har sittet alene med en enslig pianist på øret. Og hva er det de vil seg selv? Hvis jeg opplever spill i musikken, at spill levende vitalitet smitter og at noe åpner seg og beveger, ber jeg ikke om mye mer. Når jeg blir berørt, slipper jeg å kjede meg. Da har pianisten lyktes hos meg. Det minner meg på det J. S. Welhaven skriver i «Digtets Aand»: O, bring ham da et Budskap/om dette Aandens bliv/thi dermed er der lovet/hans Verk et evigt Liv. Det gamle, romantiske kunstsynet kan kanskje ikke anvendes overalt. Likevel gir det mening i mine møter med solopianister, enten de heter Keith Jarrett, Agusti Fernandez eller Cecil Taylor.
I møte med Kjetil André Mulelid er romantikken sjelden langt unna. Han har utpreget sans for god melodi, men er hakket mer wergelandsk enn welhavensk i formen. Det gjør musikken hans god å lytte til. De improvisatoriske avstikkerne hans setter nerve i de kompositoriske linjene. Den uanstrengte flyten i spillet gjør musikken hel. I likhet med mange andre pianister i jazzen, har Mulelid med seg den klassiske arven inn i harmonisering og bevegelser. Ja, den setter preg på det han gjør på «Piano». Både Beethoven, Chopin og Debussy skal ha festet seg allerede i barndommen. Nå finner de inn i den unge pianistens utlegninger, og de har det bra der.
Mulelid brukte visstnok kort tid på å skrive materialet og et par dager på å spille det inn. Kanskje det er derfor det viktige elementet av spontanitet er bevart. Det er helt avgjørende i det skjønnmalte. Allerede i åpningssporet «Beginning» slår det meg hvordan stegene i Mulelids spill byr på overraskelse. Vendingene hans har noe på lur. Han kommenterer sitt eget uten å rope høyt. Det behager. Den tråden som går gjennom de elleve komposisjonene, er det Kjetil Mulelid som holder i. Det høres. Han gjør lite nummer av egne ferdigheter. De er der for å tjene musikken. Det er den enestående lyden fra Bösendorfer-flygelet også. Opptakene er gjort i Athletic Sound Studio.
Det florlette og det vektige kan leve side om side, som i «Le Petit». Ikke som veldige kontraster. Mer som balanserte stemningsskifter. «Sailor´s Song» er vemodig og tankefull, rik på klang og langsomhet. Avslutningssporet «The Sun» er også en fin fortelling, noe mer oppstemt. Mulelids melodiføringer kan oppleves som gamle kjenninger. Han spiller seg inn mot en tradisjon jeg har lært meg å like. Et sted der språket er lettfattelig, men lekent og overraskende nok. «Piano» er en sterk solodebut.
