Saksofonist Marius Neset (30) har feiret triumfer i Molde før, som Jazzstipendiat med Trondheim Jazzorkester. Denne gang kom han til Molde med sitt «Pinball»-band: Ivo Neame, piano; Jim Hart, vibrafon og marimba; Petter Eldh, bass og Anton Eger, trommer. Repertoaret på dette nyeste albumet utgjorde også stammen i konserten, der Nesets etter hvert velkjente, men like fullt overveldende tekniske ferdigheter kom for en dag med større formidlingskraft enn jeg kan huske å ha hørt hos ham tidligere.

Fortsatt opererer både han og bandet tidvis i et up-tempolandskap så rytmisk labyrintisk at effekten overskygger det musikalske innholdet der og da, men jeg vil påstå at disse forløpene er blitt færre og øyeblikkene av virkelig medrivende, trollbindende musisering flere.

 Strøkne medspillere

Naturligvis dreier mye seg om Nesets virtuositet i denne kvintetten, men han har strøkne medspillere i Neame, Eldh og Eger, og ikke minst i Hart. Hans vibrafon- og marimbaklanger bidro svært vesentlig til banduttrykket, og Neset var også omhyggelig med å legge av og åpne for trio- og kvartettforløp med fine solistiske bidrag fra medspillerne. Dette ga en på alle måter rikholdig konsert enda større dynamikk og dybde, og gjør det ikke mindre spennende å følge saksofonisten fra Os videre gjennom en karriere som synes å stige brattere for hver eneste dag.

 New Orleans

Konsertene med de to internasjonale stjernenavnene Dee Dee Bridgewater og Kurt Elling lå tidsmessig så tett at denne observatør nøyde seg med den første. Bridgewater (65) utga for noen måneder siden albumet «Dee Dee’s Feathers» med trompeter/orkesterleder Irvin Mayfield og hans store New Orleans Jazz Orchestra som sin samarbeidspartner, og det var denne konstellasjonen som fylte Bjørnsonsalen til siste plass i går kveld.

Sanger med en eller annen form for New Orleans-tilknytning sto på repertoaret, på en konsert som ble en slags vaudevilleforestilling der Bridgewater kombinerte sine strålende sangerkvaliteter med solid Broadway/musical-skuespillererfaring. Hun er en komiker av klasse og eier en flørtende lekenhet som passet det noe publikumsfrierske showkonseptet som hånd i hanske, enn si kropp i kjole.

Å hevde at Mayfield/NOJO holdt helt samme standard som Bridgewater, vil være en overdrivelse. Men etter en forferdelig instrumentallåt-start ble det iallfall en viss orden på presisjon og samstemthet i bandet, slik at perlerekka av ulike New Orleans-refererende godbiter – «One Fine Thing», «Come Sunday», «Big Chief», «St James Infirmary», «Do You Know What It Means To Miss New Orleans», «Whoopin’ Blues» og «What A Wonderful World» blant dem – kunne serveres for et publikum som tok imot med alle tegn på tilfredshet.

Og med gode rapporter også fra Elling-konserten, der Silje Nergaard bidro på to låter, og fra festivalens øvrige scener, kunne arrangørene notere en dag 2 over kalkyler og budsjett.

Med andre ord: Lovende så langt.

Terje Mosnes (tekst og foto)