«Stringers and Struts» cover
Rempis – Parker – Flaten – Cunningham
«Stringers and Struts»
Aerophonic Records

Nordmann i Chicago

Ingebrigt møter Dave, Jeff og Jeremy og gjør tre æresrunder på vegne av musikken.

Vi har alle noen favorittmusikere der ute, og når disse kommer sammen og lykkes med det de gjør, blir det stor stas. Når Robert Wyatt synger med Mary Halvorson, Bill Frisell spiller med Ron Miles og Nicole Mitchell fløyter for Rob Mazurek, setter jeg ørene på stilker. Gode konstellasjoner er gull verdt. Rempis, Parker, Flaten og Cunningham er en sammensetning av høy verdi. Jeg trenger ikke engang å sette på plata for å påstå det, men når jeg lar dem begynne å spille, blir påstanden bekreftet som sann.

Trommeslager Jeremy Cunningham er den jeg har hørt minst av disse fire. Saksofonist Dave Rempis, gitarist Jeff Parker og bassist Ingebrigt Håker Flaten har jeg hørt så mye godt fra, både på plate og fra scene, at jeg regner dem som mine. Den nye jazzen hadde ikke vært den samme uten dem. The Thing, Tortoise, The Vandermark Five, The Rempis Percussion Quartet, Ballister, Atomic, Isotope 217, Close Erase og Chicgo Underground Trio er bare noen av de stedene de har spilt, og det var jamen godt å få nevnt det!

De fire bak «Stringers and Struts» er ikke nye for hverandre. Cunningham og Parker har en lang historie, og Rempis og Parker spilte i Flatens Chicago Quintet. Likevel er det sånn at de kommer fra forskjellig hjørner. De har alle etablert seg med sitt, og det er særegenhetene og hver enkelt musikers historie som blir utfordret og utforsket i møtene deres. Den tørre og vindstille tonen til Jeff Parker, et slags formfullendt stilleben med gitar, gir seg til kjenne bak første luke i albumet. Den går i dialog med Rempis´ sterkt kommunikative saksofon, før den store samtalen settes i drift. Den umiddelbare opplevelsen min handler om troverdighet. Jeg hører hva de vil meg. Invitasjonen er så overbevisende at jeg er inne før bassen har reist seg. Når hele bandet legger i vei, får de frie uttrykkene kontakt med det melodiøse.

Ingebrigt Håker Flatens pulserende bass lokker ut frisk tilnærming i Cunninghams spill. Musikken er både skyfri, mørk og voldsom, og de mange og varierte partiene gir rom for individuell briljans og kollektiv dynamikk. Kontrast er et av albumets sterkeste virkemidler. Når Dave Rempis står på tærne og tømmer tenor-posen, låter det like sterkt og vellykket som når Jeff Parker hvisker deg budskapet sitt i øret. De har begge en nakenhet i spillet sitt og en felles estetikk som peker dypt inn i historien. Det er ikke nyhetsverdien , men alle de glødende kvalitetstreffene som gjelder. Den uanstrengte formidlingsevnen og alle løftene disse fire gjør. Man kan føle seg hevet, og det er nettopp det jeg gjør.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Frode og Helga spiller med falsk ener

Frode Haltli forklarer sin nye Avant Folk-plate, Helga Myhr finner titler i gamle ordbøker, Creo leter etter avklaringer om festivalsommeren og vi har både ny Ti Tette-spalte og en vinner av NTTs påskenøtter!

Meld deg på vårt nyhetsbrev