På bildet over: The Thing
AV: TERJE MOSNES (tekst og foto)

I jazzens hus er det mange rom, og romsligheten gjelder for den bergenske Nattjazzen også.
Onsdag kveld kom mangfoldet til uttrykk i form av fire svært ulike konserter som til sammen trakk godt med folk til Verftet: Nils Økland Band, The Thing, Johanna Borchert og – fra ett av jazzens siderom – «Veggen». Denne spesialkonstruerte dekonstruksjonen av Pink Floyds «The Wall» er spissmuntert signert Frode Grytten og det kjendistunge populærorkesteret Finn-Erix, og kom som en publikumsmagnetisk oppfølger til samme krefters «Flesk», avbestillingsverket for Vossa Jazz 2006.

Kontraster
Denne skriver valgte seg Nils Økland Band og The Thing som kveldens meny, og fikk med det en servering like kontrastfylt som mettende. Der Øklands feler (hardingfele, fiolin, viola d’amore), Rolf-Erik Nystrøms saksofoner (alt og baryton), Sigbjørn Apelands trøorgel, Mats Eilertsens kontrabass og Håkon Mørch Stenes vibrafon og perkusjon skapte en overveiende stillferdig overtonefest med folkemusikalsk ekko fra mange himmelstrøk, gikk saksofonist Mats Gustafsson, bassist Ingebrikt Håker Flaten og trommeslager Paal Nilssen-Love til verket med velkjent The Thing-energi og muskelmusisering av dyrisk format.

Vart og vakkert
Økland-bandet slapp ECM-albumet «Kjølvatn» i vinter, og hentet mye av konsertrepertoaret derfra, blant annet den bluesfunderte perlen «Blå harding». Nesten andektig fulgte et fullsatt Studio USF kvintettens uendelig vare og vakre tonevandringer, men var likevel ikke mer høytidsstemt enn at det pustet ut og lot foten gå når Økland tok ladegrep på hardingfela og dro med seg bandet ut i mer spelemannsvant terreng. For denne kvintetten er åpenbart ingen musikalsk kilde fremmed, men i den grad konserten brakte uttrykket «eklektisk» på bane, handlet det om en eklektisme så finstemt og minimalistisk at det er vanskelig å tenke seg at noen andre enn akkurat disse fem kunne ha balansert den like ubesværet.
(saken fortsetter under bildet)

Nytt album
The Thing hadde benyttet bergensoppholdet til å spille inn et nytt album og fylte sin konsert med nye originallåter fra hver av de tre bandmedlemmene. Repeterte melodifraser med bass- og trommetorden under barytonutblåsninger av «flytte fjell»-typen ble et hovedmønster i The Thing-uttrykket, men trioen sørget for å ivareta dynamikken i konserten med flere «nede»-forløp der en rufsete og robust lyrisk tone trådte inn.
Likevel: The Thing i 2015-utgave har fortsatt hjemmeadresse et eller annet sted mellom avant-jazz, kraftimpro, rå rock og støy. Men bandet er aldri hjemme lenge av gangen, og i all kraftutfoldelsen inngår dessuten en variert og svært bevisst klangvariasjon hos Gustafsson. Når så Håker Flaten og Nilssen-Love gjør trioen alt annet enn rytmisk forutsigbar, er og blir The Thing en ganske så overveldende opplevelse når bandet tar på seg utestemmen for alvor og slipper villdyret løs.