på bildet over: Come Shine og Trondheim Jazzorkester – formidabelt i Røkeriet. (foto: Terje Mosnes)

En kort, kraftfull tenorutblåsning fra Mats Gustafsson, noen få oppildnende ord fra festivalsjef Jon Skjerdal, og vips! så skimret 2016-utgaven av Nattjazz i gang i går kveld med bestillingsverket «Voice & Strings & Timpani».

Gitarist Stephan Meidell og trommeslager Øyvind Hegg-Lunde hadde komponert verket for to gitarister (Meidell og Stein Urheim), to trommeslagere (Hegg-Lunde og Kim Åge Furuhaug) og to stemmer (Mari Kvien Brunvoll og Eva Pfitzenmaier – begge også på elektronikk). Besetningen ble introdusert som «seks av Bergens sterkeste impro-musikere», men konserten i Røkeriet, Nattjazzens storstue, ga færre eksempler på inspirert improvisasjon enn på det motsatte.

Forløp etter forløp tunge av psykedelika- og kunstrockklisjeer med flere tiårs fartstid dominerte musiseringen, som nok var kompetent, men forunderlig lite spenstig. I korte sekvenser antes en viss nerve i samspillet, og da levde konserten, men i all sin retningsløse og etter hvert temmelig kjedelige klisjémosaikk antok den etter hvert bildet av en tung fugl som gang på gang, med stive vingeslag, forsøkte å lette, men bare oppnådde noen korte øyeblikks fri flukt før den deiset i bakken.

Med inngangsbillett som gir adgang til flere scener under samme tak er Nattjazz en festival som innbyr til vandring mellom konserter. En halv time ut i bestillingskonserten i Røkeriet var det opptelling for Bjørn Alterhaug Quintet i Studio USF og trioen Spirit in the Dark i Sardinen, med solid publikumsoppslutning begge steder. Hos Alterhaug & co – John Pål Inderberg, Frode Nymo, Vigleik Storaas, Erik Nylander – var det såpass svett og stappfullt at denne sent ankomne observatør nøyde seg med å observere at kvintetten stadig lever opp til sitt etter hvert mangeårige ry som en jazzpublikumsbegeistrer av rang, og en liknende observasjon ble gjort i Sardinen like etter: David Wallumrød, Audun Erlien og Anders Engen er i ferd med å oppnå samme status. Tangentmann Wallumrød (B3 med Leslie), el-bassist Erlien og trommeslager Engen serverer et melodiøst New Orleans-blått gospel/funk-brygg som går til hoder og hjerter med høy hastighet, og slik de formidlet med stor ferdighet og tilbakelent, tiltalende utadvendthet i går, fikk de fort publikum i sin hule hånd.

Åpningskveldens uoffisielle, men uomtvistelige hovedkonsert  var likevel møtet mellom Come Shine og Trondheim Jazzorkester, gjenforent for anledningen etter at de turnerte sammen i fjor høst. En særdeles lykkelig gjenforening, skulle det vise seg, i en lang time der kvartetten og det store bandet eksellerte i Erlend Skomsvolls gnistrende originale og kreativt sprudlende arrangementer av standardlåter og litt til. Come Shine – Skomsvoll, Live Maria Roggen, Sondre Meisfjord, Håkon Mjåset Johansen – og Jazzorkesteret framsto som en sømløs union, og med en besetning der knallsterke solister formelig står i kø, ble konserten en opplevelse av den typen man inderlig ønsket at resten av verden kunne ha fått oppleve der og da.

Roggens sang og knallkor fra bl a Hildegunn Øiseth, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg og Håkon Mjåset Johansen var bare noen av de enkeltelementene som løftet denne musikkformidlingen til himmels, og som ga Nattjazz en flott start.
Så får det heller være at Steven Bernstein og hans Sex Mob måtte spille sin Fellini-filmmusikk for en heller glissent besatt Sardinen nærmere midnatt. Det gjorde de garvede musikantene med New York-trøkk og tæl, men publikum kan ikke være på mer enn ett sted samtidig, og i går var det Come Shine og Trondheim Jazzorkester som var førstevalget for langt de fleste.

Terje Mosnes (tekst/foto)