«More fun, please» cover
Extra Large Unit
«More fun, please»
PNL Records/Musikkoperatørene

Når XL passer deg perfekt

Paal Nilssen-Love utfordrer musikerne og setter nye mål for seg selv.

Det gir et fint akkompagnement til lyttearbeidet å lese Paal Nilssen-Loves utlegninger og betraktninger rundt utformingen av musikken på «More Fun, Please». De står nedtegnet i innercoveret. Det som var foreslått som et bestillingsverk skrevet for Oslo Sinfonietta på oppdrag fra Ny Musikk, ble til et stort stykke for Extra Large Unit, med 28 musikere på scenen. De som kjenner Large Unit fra plater og konserter, vil absolutt dra kjensel på stilelementene, men det er minst like enkelt å la seg overraske. Med så mange musikere på scenen hadde Nilssen-Love bokstavelig talt mye å spille på, men han har også helt bevisst jobbet fram andre idéer enn dem vi til vanlig forbinder med hans virke. I tillegg til de åtte kjernemedlemmene teller bandet for anledningen studenter fra Norges Musikkhøgskole, både fra jazz og klassisk felt. Komponisten forteller at han søker det ekstreme. Ønsker å flytte grenser, både fysiske og dynamiske, og gå mot ytterkantene. Paal Nilssen-Love vil tenke annerledes! Han har med seg tre pianister, tre trekkspillere og fire bassister. Legg til piccolofløytist  og to cellister, så er du snart halvveis.

Det går 18 sekunder før en av trombonistene velger å starte. Selve stykket settes i gang på Paal Nilssen-Loves signal, men åpenheten rundt hvem som faktisk starter, er knyttet til en grunnleggende idé om frihet, styrke og selvstendighet. Instruksjonene som ble gitt musikerne, satte dem i situasjoner de ikke var vant med. Idéen var å lokke fram ukjente kvaliteter hos hver enkelt utøver. Felespillet i åpningssekvensen kan stå som bilde på Paal Nilssen-Loves vilje til å gå på yttersiden av seg selv, eller gi seg selv et par nye fortegn.

Musikken beveger seg fritt og møter fordringene fra det noterte på veien. Komponisten står for det strukturelle, men musikerne eier ansvar for å bryte noe av den samme strukturen ned. Det er et krevende skjæringspunkt å spille i, en dialektisk idé med store muligheter. Den setter nærmest en nerve i stoffet før noen har hevet et instrument. Gjennom det lange stykket hører man ulike avskygninger av nettopp denne prosessen. Tradisjonelle solister fins ikke. Dette er kollektivistisk arbeid.

For oss som har lært å like Large Unit gjennom årene, kjennes det ekstra fint i det massive. Likevel vil jeg si at den flotte opplevelsen ville vært umulig uten kontrastene, og det er stas å høre Paal Nilssen-Loves omgivelser som skjøre. Jeg ønsker meg flere musikere som forlater komfortsonen. Vår mann har tjent på det, og det er ikke størrelsen det kommer an på.

Fra forsiden

Nyhet

Kicke, sage, lime banke: Lyder av jul overalt

I denne ukas Now’s The Time: Torstein Ellingsen fra Magnolia Jazzband og Siril Malmedal Hauge forteller om julekonserter, Frida Ånnevik oversetter Joni Mitchell, McCoy Tyner fyller 80 år, Nancy Wilson minnes av bloggen og Roy Hargrove feires av Lyder Øverås Røed. Samt mye, mye mer.

Meld deg på vårt nyhetsbrev