Når ordet slår an tonen
Ivar Orvedal setter poetiske strenger i tankevekkende bevegelse.
Det var vel i 1972 at Jan Erik Vold besøkte gymsalen på Sinsen gymnas, sammen med Jan Garbarek, Arild Andersen og Edward Vesala. Etter forestillingen mente norsklæreren min at Vold virket affektert. Jeg vet ikke om norsklæreren kjente til beat-generasjonens forhold til jazz og hvor Vold kom fra, men min gjeng fikk i det minste en opplevelse den ikke glemte. Dette tenker jeg på i møte med poeten Ivar Orvedals album «Postreptilia». Jeg tenker også på en nær venn som alltid spilte Trond Botnen for gjestene mens de inntok velkomstdrinken i det årlige juleselskapet. Ordet og improvisasjonen kan være fine følgesvenner. Det er de også på «Postreptilia». Vi som kjenner den norske poesien, vet at det fins musikk der. I Welhavens stramme rytmer og Ulvens frie impro, liksom!
Ivar Orvedal har med seg Laura Marie Rueslåtten på klokkespill og Geir Sundstøl på gitarer og alskens. Han har valgt seg sine samarbeidspartnere med omhu. Poetens tekster og formidling bærer i seg et alvor som verken kommer som klage eller gråt. Det ligger en eksistensiell tyngde i stoffet, og den er til å bære. Undringen går som en rød tråd gjennom ordene, og musikken forlenger klangen i Orvedals deklamasjoner.
– Dette er undring. Mi undring tøyer seg for å nå fram til di undring.
Klokkespillet formidler en slags tidløshet, bundet opp mot middelalder og tro, men også fristilt fra tidsepoker og sjangre. Rueslåtten får rom til å ytre sitt eget, men underbygger gjennomført det litterære innholdet. Klokkene kaller inn til lyttearbeid. Ivar Orvedals uttrykk får meg til å tenke på Jon Fosse, men sistnevntes samarbeid med Karl Seglem manglet den nærheten mellom tekst og tone som preger «Postreptilia». Geir Sundstøl har forstått hva Orvedals tekstverden krever. Gitaristen gjør aldri seg selv til poeng. I likhet med Rueslåtten underbygger og forsterker han stemning og meningsinnhold. Sprangene i Orvedals linjer landes så å si i musikken.
Diktsamlingen «Postreptilia» som er en vakkert utformet trykksak, følger med utgivelsen. Eller kanskje det er vinylen som følger diktsamlingen! Forrige gang jeg fant en tilsvarende balanse mellom poesi og musikk, må ha vært på «Poesi om det eneste». Der leser Nils Christian Moe-Repstad egne tekster, omgitt av Molvær, Bang, Aarset og Honoré. Eller kanskje det var på konsert med Saul Williams og David Murray! Ivar Orvedal har sin egen eng. Der plukker du vers og strofer som står i blomst, mens du lytter til fugler i det fjerne. Det er alvorlig vakkert.
