KONSERT: Signe Emmeluth har med seg tre spill levende amøber på scenen.
Av Arild R. Andersen
Hele bandet gyver løs fra start. Går rett inn i det frie melodirommet denne kvartetten åpenbart liker seg. Det er et seigt ikke-tema som drar seg gjennom musikken. Saksofon og piano går i dialog. Speiler hverandre og reiser god intensitet. Så slippes gitaren i front, med skakke og brå utlegninger. Jeg lytter meg i posisjon og kjenner at jeg har kontakt. Trommene har allerede meldt at de ikke kan unnværes. Lyden går seg til. Eller er det jeg som får taket? Det kan ta en runde eller to før man er ordentlig inne i en forestilling.
Om ikke lovordene har haglet over Signe Emmeluth de siste årene, så har anerkjennelse lavet fortjent ned. Hun har en tone og en knekk som gjør spillet hennes attraktivt. Er en av disse som klarer å ta tak i deg fra scenen. Nå er det tredje albumet til Emmeluth´s Amoeba ute. «Polyp» og «Chimaera» forelå i 2019. Vorteliknende utvekster, fremmed vev og amøber. Det er ikke mye kos å spore. Den nye plata heter «Nonsense». Det gir mening, men jeg vet ikke hvilken. Det nye albumet er det jeg liker best av de tre.
Christian Balvig (mobilfoto)
På Kafe Hærverks scene fortsetter kvartetten å vri seg unna det ensformige. De tar uttrykket helt ned, lar pianist Christian Balvig sysle soft, mens Emmeluth henger seg tett på linjene hans. Så er det tøft å høre hvordan Karl Bjorå får den tørre og nakne gitarlyden til å bære og bite. Litt sånn som gitaristene til Captain Beefheart fikk lov til å gjøre det. Men Bjorå stiller seg ikke i tradisjon. Jeg har mer inntrykk av at han helst vil unngå det og smette unna. Han er en fargeklatt i bandet. Ole Mofjell slår tyngde i musikken. Han kan underbygge, og han kan ta seg helt inn mot det som skjer i de andre instrumentene. Er en god lytter. Jeg liker de korthugde og litt vriene arrangementene, lastet med små forundringspakker. De fire høres ut som et band. Virker trygge på det som skjer, samtidig som hver og en av dem kaster seg ut i det uprøvde. Det noterte og improviserte holder seg i nærheten av hverandre. Så nært at overgangen fra det ene til det andre knapt merkes. Musikken skifter tøy. Trekker stadig nye forheng til side. En droneliknende tilstand tar seg inn i det vi hører, før Emmeluth gjør seg myk på altsaksofonen.
Ingen av instrumentene stiller seg først. De står helst på rekke og formidler sammen. Jeg prøver å isolere Emmeluth når jeg lytter. Ta inn bare henne. Det fremmer detaljrikdommen i spillet hennes. Når kvartetten drar seg mot det naivistiske, avføder det kontraster i musikken. Pianist Balvig viser også fram et veldreid register. Litt Misha Mengelberg her og noe Bill Evans der, liksom. Men jeg fanger ikke Christian ved å kaste ut navn. Vi hører jazz av i dag. Kunsten å drive rundt i det fri, for så å samle seg smidig i uvørne temaer, kommer dette bandet til gode.
– Har dere det bra, spør Signe. Jeg kan svare for meg selv: – Slett ikke verst, til tider helt ypperlig. – Alltid kult å være på Hærverk. Beste klubben i Oslo, fortsetter hun. Musikken fortsetter med «Scratch», og den hakker seg fram med brudd og gitarvirvler, mens piano og trommer stamper hardt for Emmeluths refleksjoner. Det er reine rocken. Den dansk-norske kvartetten har bydd på kraft og feeling. Det har ikke vært vanskelig å være til stede. Følelsen av å ha blitt fylt, er god. Så er det slutt, men de blir bedt om å ta en til. Vi skal få en liten ballade. – Etter det har vi ikke noe. Det er absolutt siste låt., blir vi fortalt. Balladen er verken søt eller blå. Heller noe for seg selv, slik mye av denne kveldens musikk har vært.
