KONSERT: Sånn kan et ferskt band spille seg rett inn i favorittsjiktet.
Av Arild R. Andersen
De kunne ha kalt seg Micota eller Omicta, men de valgte å stave Atomic baklengs. Derfor heter denne nye kvintetten Cimota. Cimota teller tre tidligere Atomic-medlemmer. Pianist Håvard Wiik, trommeslager Hans Hulbækmo og bassist Ingebrigt Håker Flaten. De to Atomic-svenskene er ute. Trompetist Magnus Broo og saksofonist Fredrik Ljungkvist. Blåserne i Cimota heter Eivind Lønning og Espen Reinertsen, og da forstår alle som følger med i trompet- og saksofontimene, at dette bør bli gøy. Den nye kvintetten skal neppe spille Atomic baklengs, men hva vet jeg, og hvem blir jeg hvis jeg staver navnet mitt feil vei? Navnet skjemmer uansett ingen. Dravåh Kiiw, Snah Omkæbluh, Tgirbegni Rekåh Netalf, Dnivie Gninnøl og Nepse Nestrenier, liksom.
Eivind Lønning og Espen Reinertsen. I bakgrunnen Hans Hulbækmo og Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Lars Opstad/Oslo World
De fem mennene har myke sko, og det er streif av junko i åpningen. Med Lønning og Reinertsen på knitrende og overraskende lydreise. Cimota har satt ut i stille sjø, det er bris i sounden og solstoler til alle som vil lytte. Lyden er i perfekt balanse, og Kafe Hærverk rommer den intimiteten som kan ivareta begivenheten. De som liker midtstrømsjazz med nogo attått, ja, med veldig mye attåt, har kommet til riktig sted i byen. Så løsner grooven, og fargene fra Atomic-skrinet blandes på nye måter. Espen Reinertsen tar seg gjennom kveldens første soloseanse og skyver kvintetten inn i forventet stråleglans. Det henger så uanstrengt. Beveger seg gjennom småkantete temaer og lar Håvard Wiik dukke opp på neste side, med egen fortelling i spillet. Jeg har lurt på hvorfor pianist Wiik ikke er mer berømt. Det er kanskje fordi kvalitet ikke kan styre berømmelse alene. Komponist Håvard dirigerer bandet og tar det inn i sløyfer av finesse og driv.
De komponerte delene av dette nye stoffet, har mye refleksjon i seg. Det virker like gjennomarbeidet som det må være gjennomvurdert. Ja, kanskje også gjennomfølt. Sånn oppleves det iallfall. Som friskt. Til å tro på og lene seg tilbake i. Intrikat og innbydende til samme tid. Så nærmer Eivind Lønning seg et Joe McPhee-område og sprer budskapet med en nerve og lekenhet som sitter. Får litt velfortjent applaus for det! Hulbækmo og Flaten er alminnelig eksepsjonelle. De har skjemt oss bort gjennom årene, og jeg vil gjerne være bortskjemt. Åpningslåta har ikke tittel ennå, mens nummer to er for vår tid: «Blues for the end of the world». Cimota spiller seg videre. Jazzens sentrallyrikk er også i gode hender. Denne tredje drar seg henover, befridd for hastverk, med skyggefullt innhold og tilbakeholden kraft. Sånn kan jo det vakre gjerne låte, helt uten smil i nærheten. Det er gråt i Ingebrigts bue og sorgfeste i blåsernes grep. Dette må være et av de fineste og mest velutstyrte sigene jeg har hørt fra et jazzorkester på svært lenge.
Foto: Lars Opstad/Oslo World
Bass, trommer og piano holder så en egen forestilling og gjør jazzen relevant for 2024. Når trompet og saksofon så tar over rommet, får vi noen av disse samhandlingene duo Espen og Eivind har utviklet i Streifenjunko. Dette har virkelig utviklet seg til en konsert som virker i meg. Jeg kan ha fått meg et nytt kjæleband. Man skulle tro at de fem har holdt sammen i årevis, men dette er deres andre konsert. «Sunday picnic» heter visst en av låtene. Håvard Wiik holder seg med korte introduksjoner. Det er musikken som skal snakke. Strekene mellom moderne og melodiøst, mellom avantgarde og underholdning viskes ut i bandets arbeider. Det blir også tydelig når Cimota gjør en medley på Duke Ellington og John Cage, anført av Wiiks smidige bevegelser. Det er nydelig bygget og smaker av konfekt. Den melodien der skal jeg bruke som ekstrapute i natt. Jo da, jeg hadde trua da jeg ankom Hærverk denne tirsdagskvelden. Nå er jeg frelst, og Europa har fått et nytt band å heise opp i stanga.
