Jazzfest avsluttet 30-årsfeiringen søndag kveld med en intergalaktisk countryferd signert Ståle Storløkken.
Det kunne vært filmmusikken til «Alien» eller en David Lynch-produksjon, det Ståle Storløkken presenterte foran et fullsatt Dokkhuset søndag kveld. Bestillingsverket avsluttet tradisjonen tro årets Jazzfest, og ble en mystisk, urovekkende og underholdende reise ut i rommet, eller kanskje et parallelt univers, og samtidig en storslagen feiring av 30-årsjubilanten Jazzfest.
Storløkken hadde pynta seg ekstra for anledningen med gullbrodert fløyelsjakke, som passet perfekt i rollen som konsertmester og honkytonk-pianist i «Twilight Saloon». Komponisten har hentet inspirasjon til verket fra country, honkytonk og science fiction, og vi ble umiddelbart plassert i det musikalske universet allerede før musikerne kom på scenen, med røykmaskin, fantastisk lyssetting og en melodi som tok oss rett inn i saloonen.
Innholdsrikt univers
Mens Kirsti Huke hadde med to perkusjonister i fjorårets bestillingsverk «Weaving», hadde Storløkken med seg Anja Lauvdal som ekstra pianist. I tillegg trakterte Eirik Hegdal treblås og Lucy Railton spilte cello. Bak slagverket satt Hans Hulbækmo som også bidro med fløyte og blafring med ark.
Saken fortsetter under bildet.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
«Twilight Saloon» var et innholdsrikt univers med låttitler som «Space Rodeo», «Sunrise Schizo Ballad» og «The Sheriff». Musikerne utfylte hverandre og fikk rom til å være solister, selv om det var Storløkken som hadde kommandoen. Hele tida uten at det var tvil om hvor vi befant oss, så billedlig var musikken at det var lett å se for seg den rødfjesete honkytonk-pianisten i «Honky Tonk Devil» til latter, slåssing og fyll i «The Saloon».
Neppe ufarlig
For det ble en reise man nødig ville gå glipp av, til tross for at den ikke framsto som ufarlig. Selv de rolige og tilsynelatende harmløse partiene hadde noe urovekkende over seg, og var krydret med spennende elementer, som en uventa tone eller et utbrudd fra et eller flere av instrumentene.
Hegdal og Railton hadde noen nydelige harmoniske partier, Lauvdal utfylte Storløkkens melodiføring med til tider Debussy-aktige akkorder, og Hulbækmo bant det hele sammen med diverse slaginstrumenter til et sammensatt, intrikat og finurlig univers. Vi blir gjerne med tilbake til «Twilight Saloon».
