Myhr, Zach og Maurseth setter sterke avtrykk

Av Arild R. Andersen

Det er Y-Otis som synger i meg. Til langt ut på fredag formiddag. Og det er jo akkurat sånn jeg vil ha det på festival. Med musikken. Disse øyeblikkene der oppdrift og vektighet finner sammen og gir et ettertrykk av glede. Blir til steder som kan vokse inne i meg og fylle minnet med noe å tro på. En festival uten sånne opplevelser har ikke innfridd.
Maijazzprogrammet for fredag byr på muligheter for mer sang, samtidig som det åpner for nye valgs kvaler. Klokka åtte starter fire konserter. Jeg vil høre Maridalen som nylig spilte inn sitt tredje album på en DNT-hytte på Gressholmen i Oslo. Men jeg vil også høre Kim Myhr og Ingar Zachs arbeider som skal framføres på Tou.
Rygg i rand/to i spann! Jeg eller og meller, og så er Maridalen plutselig ute. Det er mesteparten av Eyolf Dale Trios konsert klokka sju også, men jeg skal innom for å unne meg noen øyeblikk av velvære med Per Zanussi, Audun Kleive og Dale. Litt krem som forrett, liksom. Og sånn blir det. Jeg rekker å få med meg «Woodland Walk» og litt til. Rekker å ta inn noe av det jeg liker så godt ved nettopp denne trioen.

Eyolf Dale Trio. Foto: Anders Lillebo/Maijazz

Ute på Tou er det Ingar Zach som introduserer kvelden. Vi skal høre tre stykker. En urframføring av verket «Between things» skrevet av Zach for Quatuor Bozzini. I tillegg Zachs «The Lost Ones» og Kim Myhrs «Pressing clouds passing crowds».
Det åpner seg en klangverden som ikke avslører følelser, i «Between things». Quatuor Bozzini er et velrenommert ensemble med base i Montreal, spesialister på ny og eksperimentell musikk. De fire musikerne tar vare på Zachs tonespråk som peker innover i seg selv. Det legger seg en foruroligende stemning i noe av det vi hører. Det drar og napper og er verken lystig eller bek mørkt. Jeg prøver å skaffe meg nærhet til det som kommer. Det berører et alvor jeg liker å være i. Ingar Zach bidrar med raslende perkusjon, sitter tilbaketrukket fra kvartetten, med det lille instrumentet på fanget. Det understreker inderligheten fra strykerne og framhever det abstrakte og forunderlige i musikken. Det lille lydeventyret vi lytter til, beveger seg gjennom små stemningsskifter. De trenger inn og resonnerer på eget vis. Den langsomme omskifteligheten setter seg etter hvert som ro i opplevelsen. Musikerne har et håndlag som får fargene til å leve.

Foto: Atle Mørk Oftedal/Maijazz

Så skal vi over i «The Lost Ones» som starter i elektronikkens lett insisterende verden, høres det ut for, før Zach spiller fram en dyp puls på den store tromma si. En fiolin tenner seg, og perkusjonen får en roterende kvalitet, en klarhet som stiller seg til tjeneste. Enkle toner fra Myhrs akustiske gitar melder seg inn i et sig med sterk karakter. Korte, vekkende slag og lydkombinasjoner kommer som overraskelser, i et forsiktig tempo som tilrettelegger for lytting. Jeg liker det jeg hører. Ønsket om å bli tatt til nye steder, blir innfridd. Når teksten til poeten Caroline Bergvall trer inn, tematiseres avskjed og tilstedeværelse, kanskje død og fortapelse. Ordene er omgitt av rom. Det gjør seg. I likhet med musikken bærer ordene på underfundighet, slik bilder i god poesi med fordel kan gjøre. Det festes et fint grep, bortenfor lys og glede, snarere i en underverden der det ukjente og overraskende har gode vilkår. Ja, det er vakkert, uten at det skinner, og det byr seg fram med visdom.
Så får bevegelsen elvens rytme, før Kim Myhr slår fram en ny og intensivert kraft. Det drar seg til og løser seg opp i mylder. Fin-fint er det. Og så godt å bli tatt med på. Jeg hørte noen i døra omtale musikken som smal. Fet er ordet.

Kim Myhr. Foto: Atle Mørk Oftedal

I «Pressing clouds passing crowds» får gitarakkordene tilsvar fra strykerne. Det er som om en deilig skakk vise er sluppet løs og blitt fri. Teksten om skyer og natur leses med kjølig innlevelse. Setter tanker i den finmønstrede musikken. Myhrs akkorder har en smidig og lett kvalitet. Strykerne skyver teksten fram. Vi er ute ved kysten, og det slår forsiktig mot land. Bildene samler seg og fortsetter videre. Noen partier er nærmest inviterende. Helt klart innbydende. Det duver. Bærer Kim Myhrs egne merker.

Og så skiftes det karakter igjen, når gitaren får nytt ganglag og klangene utvides. De syv musikerne staker ut en retning som ikke fins på de mest brukte kartene. Holder avstand til konvensjonell melodiføring og lar dørene stå åpne. Det er bare å gå inn og gjøre seg komfortabel. Noen steder er det gjerrigheten som gjennomsyrer spillet, legger seg under teksten som beskriver eksistensielle vilkår. Det fortsetter å ta tak. Samspillet mellom Zach og Myhr har nerve fra langt samarbeid i seg. Strykerne tegner opp temaer som tar inn fargene i gitarspillet. Det er mye godt som foregår. Denne tredelte forestillingen med Ingar Zach og Kim Myhr underbygger virkelig de to utøvernes sterke posisjon.

Benedicte Maurseth med Morten Qvenild, Mats Eilertsen og Håkon Stene. Foto: Anders Lillebo/Maijazz 

Jeg kommer litt for seint til å få med starten på Benedicte Maurseth konsert. Kirkedøra er stengt, men jeg drar ned håndtaket og gjør porten vid. Går inn i folkemusikken som fyller det vakre St. Petri-kirkerommet i treverk. Når jeg ser Maurseth under prekestolen, tenker jeg på tida da fela var fandens instrument og de underjordiske lokket med dragende spill mens menigheten var på vei til kirke. Den tida er forbi, men det er vel nettopp den kraften som presten en gang fryktet, Benedicte Maurseth ønsker å fange inn. Iallfall liker jeg å tro det. Vi får høre musikk fra det helstøpte verket «Hárr».
– Jeg håper hun spiller «Heilo» for deg, fikk jeg høre fra et gammelt menneske jeg liker, i forkant av konserten. Det er iallfall fugl i musikken, naturlyder og mystikk. Maurseth har med seg Mats Eilertsen på bass, Morten Qvenild på flygel og Håkon Stene på perkusjon, vibrafon og elektronikk. Hun har også med seg gamle opptak av lokk og kveding. Samtaler mellom gamle karer om livet i fjellet, uten motordur. Det setter tidskoloritt i tonespråket og gjør innholdet dypt menneskelig. Så er det salme i pianospillet og sildrende bekk i lydbildet. Det er dyrisk atmosfære og værskifter i musikken. Disse musikerne tar folkloren til nye steder, uten å miste kontakt med røtter og historie. Det er der kunsten ligger.

Jeg tror jeg hører kyrne komme tilbake til setra fra beite. All denne fine flertydigheten er retningsgivende for det som skjer, og man glemmer nærmest hvor eminent de fire spiller. Det kommer så selvfølgelig. Bassen strykes ømt. Det skumrer i blått, og noe sårt senker seg i det vi hører. Lengsel og dragning kjennes i det store rommet. Det avsettes varme. De stadig nye åpningene i musikken, nærer interessen for den. Mot slutten skapes en langsomt gyngende bevegelse, som hos duvende gran eller vippende myrstrå. Det lar seg være i og er helt nydelig å lytte til. Maurseth, Eilertsen, Stene og Qvenild setter punktum, uten at musikken dermed stilner i oss.