Mye mer enn teorier
Ambisiøs oppfølger til ett av fjorårets fineste album.
Tidlig i fjor høst utga saksofonist/komponist Anders Lønne Grønseth «Multiverse», et eksepsjonelt fint kvintettalbum der han spilte et halvt dusin egne komposisjoner sammen med trompeter Hayden Powell, pianist Espen Berg, kontrabassist Audun Ellingsen og trommeslager Einar Scheving (les anmeldelse her).
Nå er den samme besetningen her med nok et album, bestående av seks andre Grønseth-låter som ble innspilt under samme session som «Multiverse» i desember 2017. Bandet heter nå Anders Lønne Grønseth Multiverse, albumet har fått tittelen «Theory of Anything», og de teoriglade kan ta med seg at musikken også denne gang bygger mye på Grønseths tenking om bitonale skalaer, eller bruk av flere tonaliteter samtidig. (Mer om dette på www.andersgronseth.com).
Kresen kreativitet
For dem blant oss med et fjernere forhold til teori, ligger imidlertid albumets lytteverdi først og fremt i kvintettens engasjerte – og engasjerende – instrumentale fylling av de rammene som Lønseths kompositoriske penn har streket opp. Nok en gang handler det om lydhørt samspill og kresen øyeblikkskreativitet, og det skapes rike forekomster av gåsehud-reisere i så vel i dialogene mellom Powells trompet og Grønseths saksofoner som i soloene deres, og ikke minst i det pianospillet som Berg slipper løs. Også de kollektivt utviklede passasjene med Ellingsen og Scheving som fargeleggende drivverk framstår med stor, ferdighetsfundert autoritet, og hvordan man enn velger å tolke låttitler som «Alternative Timelines (When Henry met Erik)» (spoiler alert: Referansen er til Purcells bassostinat på «Music for a While» og Saties melodiske 1920-tallsmodernisme), «Modal Realism» eller «Dimensional Planes», er det mulig å anse dem som sannsynliggjort av musikken som spilles, det være seg tett på eller med lengre avstand til de melodiske utgangspunktene.
Helhetlig
Anders Lønne Grønseth er en komponist, og i noen grad instrumentalist, som henter inspirasjon fra flere kilder: ny og eldre klassisk komponert musikk, musikk fra østlige himmelstrøk og selvsagt jazz (Muliverse opererer tross alt i ett av jazzens klassiske band-formater). Melodiene som han her utformer i sømløst samarbeid med sine fire medsammensvorne reflekterer dette mangfoldet, men mer i form av et helhetlig og originalt uttrykk enn som en musikalsk mosaikk. Med Kenny Wheeler som en tidvis referanse til det som møter øret, vil jeg uten å nøle kalle det et «jazz-uttrykk», basert på fraseringsformen i henvendelsen og på anvendte harmoniske, rytmiske og improvisatoriske grep, og med den utøverstandarden som samtlige fem musikere her legger for dagen, nøler jeg heller ikke med å antyde at Multiverse må være ett av landets for tida aller mest originale, ambisiøse, avanserte og komplette band.
