Musikken i bildene – bildene i musikken

Det går mange forbindelseslinjer mellom billedmediet og improvisasjonsmusikken. Noen musikere kombinerer de to og uttrykker seg også som malere. Andre har latt seg inspirere av billedkunstnere. Peter Brötzmann, Joni Mitchell, Bill Frisell, Miles Davis og Bob Dylan er noen. Jeg for min del har for vane å få bilder i hode når jeg lytter til impromusikk. De males av hjernen, er eventyrlig kortreiste og aldri viljestyrte. Jackson Pollocks Action paintings har blitt knyttet opp mot jazzimprovisasjonens strukturer. Og sånn kunne jeg ha fortsatt.

Henrik Munkeby Nørstebø er nå aktuell med en utgivelse som ansporer til ovenstående lille refleksjon. Utgivelsen består av et hefte med fotografier i A5 – format og musikk som er tilgjengelig digitalt. Den fullstendige tittelen er «Dystopian Dancing For Amplified Trombone And Object Orchestra». Musikken rommer to like lange stykker, begge på 19 minutter og 37 sekunder, komponert, redigert, framført og produsert av Munkeby Nørstebø. Samtlige bilder et tatt av trombonisten, bortsett fra forsideportrettet og et bilde fra innspillingen.

Det er flere måter å nærme seg «Dystopian Dancing» på. Det dystopiske temaet lar seg knytte til musikk så vel som til billedmotiver, men dansen må du selv finne trinnene i. Jeg liker denne idéen til Henrik Munkeby Nørstebø. Det er en tankevekkende kombinasjon han presenterer, der bilde og lyd målbæres av et samlende estetiske grep. Fotografiene forteller om forgjengelighet, men er langt fra entydige i hva de kommuniserer. Musikken er åpen og suggererende.

Det første stykket, «First Move», borer seg inn. Som en deilig brutal motsats til sleip strømlinjeform. Det durer og insisterer. Munkeby Nørstebø er oppført med trombone, halv klarinett, monotron, feedback og gjenstander. Musikken tar tak i meg, og enten jeg vil eller ei, ser jeg noen av bildene fra fotoheftet på min indre skjerm, før de forsvinner, og helt andre motiver flimrer abstrakt gjennom opplevelsen. Det er sterkt. Som om noe er ute av kontroll, i en kompositorisk ramme. En dyp basstone, knepp og vibrasjoner. Lyd som ikke lar seg fange med ord. Trombonistens innpust blir en menneskelig dimensjon i de kjølige omgivelsene. Uttrykkene speiler og utfyller hverandre. Overrasker. Har egenkarakter. Det er mange lag å åpne, men når du er inne, er du omgitt av nyskapning. Etter at det første sporet har lagt seg, sitter ettervirkningen i kroppen. Jeg liker musikk som blir sittende. «Second Move» åpner som en dystopisk fanfare, før ferden rasler, hviner og suser videre. Handlingen er sammensatt, mangetydig og uten nåde. Dette er de alternative teknikkenes lille triumf. En vellykket dansefest. Kanskje det også er Henrik Munkeby Nørstebøs kommentar til samtiden og en feiring av ytringsfriheten i musikken.