Musikk som går i arv

Denne kvartetten må ha utviklet en tidsmaskin! Jeg føler meg iallfall hensatt til siste periode av John Coltrane-tiden, i første møte med «Mayhall’s Object». Dette førsteinntrykket fortaper seg imidlertid ettersom jeg gjør meg kjent med albumet. Etter noen runder høres musikken mer dagsaktuell enn historisk ut. Disse fire musikerne er jo fortolkere og tradisjonsfornyere av første rang. Ja, de plasserer seg på den grenen der ungt modne utøvere levendegjør mer enn femti år gammel praksis.

Tenor- og sopransaksofonist Jørgen Mathisen har dokumentert denne evnen i mange sammenhenger. Vi kjenner han fra Shagma, The Core, Krokofant og Zanussi Five. Jeg setter likegodt på Shagma-albumet «Music» fra 2005 og får den nevnte evnen bekreftet. Den gang var saksofonisten 20 år og spilte med Steinar Raknes og  Espen Aalberg.  Fjorten år etter har han tatt fullstendig eierskap i prosjektet sitt, og 35-åringens modenhet gjør selvsagt en betydelig forskjell. Både tone og teknikk fremmer innholdet i musikken på helt annet vis enn den gang.

Mathisen har skrevet all musikken på «Mayhall’s Object», og han har åpenbart studert sitt forbilde ned til minste detalj. Både frasering og temaer speiler det spirituelle Coltrane-feltet de er hentet fra, men desto mer jeg lytter, jo større egenverdi får stoffet. Sånn kan det være når musikere integrerer historien, uten å glemme seg selv. Bare hør Mathisens svev i tittelsporet «Mayhall’s Object». Når man har påtatt seg å bære en arv, så er virkelig dette en måte å gjøre det på. Bandet – Erlend Slettevoll på piano, Trygve Waldemar Fiske på bass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer – er like viktige som hovedpersonen for å få dette til å stå. Slettevolls solo i tittelsporet kommer med en rytmisk finurlighet og en stilmessig karakter som virkelig smaker. På «Trillion Zeroes» fortsetter kvartetten å opptre som Trane-medium, og kontakten er mildt sagt levende. Knedal Andersen bruser med vispene og setter et fremskutt avtrykk i musikken Det skarpe møter det tilbakelente, og uttrykket bølger i sitt eget. Fiskes basspill beveger seg godt på små flater, og hele sounden fremstår som konsentrert. Selv når saksofonen fører an, inngår den i en vev der bandet står for mønsteret, og det er jo hele kvartettens evne til å avtegne egen profil som gjør dette interessant.

Jeg er kanskje gjennom runde nummer ti med albumet, og den dobbeltheten av historie og samtid det bærer på, har for lengst senket seg i meg. Fiskes basspill på «Neutron Star», albumets siste spor, fører meg enda en gang inn i den rette kosmiske stemningen.