KONSERT: Åpningskonserten på On the Edge lover godt for festivalfortsettelsen.
På bildet over: VOXPHERIA: Tone Åse og Thomas Strønen (pressefoto)
Temaet for årets On The Edge-festival er improvisasjon i studio. Et kresent utvalg improvisasjonsmusikere møtes for å gjøre intervjuer, spille konserter, gi presentasjoner og diskutere. Reflektere over eget spill og egne uttrykk. Festivalen foregår fra onsdag 30. november til fredag 2. desember på Norges Musikkhøgskole og Victoria. Denne første kvelden er viet to grupper, og først ute er Monkey Plot som nettopp har kommet med nytt album, «Her I Sit, Knowing All Of This». Naturligvis henter de materiale fra dette. Det enkle er ofte det beste, blir det sagt. Jeg liker enkelheten der den er tilsynelatende, som hos denne trioen. Det er ikke i det ytre Monkey Plots mange kvaliteter manifesterer seg, men i selve samhandlingen mellom musikerne. Det er et band som står på scenen, ikke en konstellasjon uten egen historie. Dette lar seg høre i den uanstrengte tilnærmingen, den trygge avleveringen og det vitale samspillet. Hva denne kvaliteten dypest sett handler om og består av, kunne være et eget tema for On The Edge symposiet. Min erfaring er at språket vanskelig kan fange den inn.
Monkey Plot drar i gang med et tema jeg drar kjensel på. Tror det er fra låta «The Couriers». Det er iallfall direkte fengende, og det får både Christian Winther og Magnus Skavhaug Nergaard til å danse med gitarer. Linjene duver og bukter seg, og musikken har det stinget som har definert rocken siden noen oppfant den. Bandet kan låte forførende melodisk og unntaksvis pågående kraftfullt. Jeg vet ikke om medlemmene er inspirert av Tom Verlaine og Television, men jeg kan ikke unngå å tenke på dem til tider. Det gleder meg. Trommeslager Jan Martin Gismervik styrer unna det overdådige, og spillet kommer uten staffasje. De klassiske trekkene fra rocken som dukker opp i musikken, er bearbeidet og bærer trioens egne farger. Det er en kunst å flørte med Stephen Stills og Zoot Horn Rollo i en og samme låt, uten å miste sitt eget grep. I gamle dager snakket man om feeling. Jeg lufter gjerne det ordet igjen. Selv om Winther er melodianfører, så er likevekten mellom de tre påfallende. De skakke harmoniene sender musikken på skeive gjennom lokalet, og det gjør godt med denne gode avstanden til strømlinjeform. Monkey Plot fortsetter å overraske og er enkle å like særdeles godt.
VOXPHERIA er en duo. Tone Åse står for vokal og elektronikk og Thomas Strønen spiller perkusjon. De to presenterer et overveiende elektronisk lydbilde, og det er nettopp i de lydene de skaper at mye av spenningen ligger. De starter kjølig og forsiktig. En dump trommelyd og småvokste rytmeelementer møter Åses brokker av språk og lek med stemmeklang. En rykkvis puls setter inn og det åpner seg vakre partier, abstrakte av vesen. Jeg blir sittende litt på utsiden. Duoen spiller en musikk som treffer hjernen mer enn hjertet, og det er kanskje derfor jeg opplever en form for distanse. Tone Åse nærmer seg den konvensjonelle sangen, og de bygger lydlandskaper med mange lag. Gjennom settet produserer de klanger og mønstre som vekker nysgjerrighet. Stadig nye vendinger og overraskende svinger holder interessen levende, men den store originaliteten gir seg ikke til kjenne. En sakral stemning holdes oppe av lodden og skjør elektronikk. Det låter vakkert. De sampler stemme og rytmer og bygger opp store uttrykk. Mot slutten konstruerer de en groove som Åse fyller med intensitet. VOXPHERIA er interessante å lytte til, men denne kvelden er det Monkey Plot som fyller meg.
Arild R. Andersen
