Musikk for pledd og hengekøye
Port Freeman er best der han stripper ned og styrer unna svulstigheter.
Tor Anders Voldsund er gitarist, men det er ikke det han er ute etter å demonstrere. Iallfall ikke i tradisjonell forstand. Gitaristen er også lyddesigner og produsent, og han liker å boltre seg med digitale innspillingsverktøy. Slikt kan føre langt av sted. Ta gitaren til mang en plass. Port Freeman er Voldsunds artistnavn, og musikken til albumet «North Line» skrev han mens han bodde på en avsidesliggende øy utenfor Bodø. En viktig inspirasjonskilde for musikken skal være hans egen oppvekst i en fiskerfamilie og livet ved havet.
De store dønningene i musikken og de vide flatene, bruset og skvulpene kan fint tas inn med disse livserfaringene som bakteppe. Tor Anders Voldsund er glad i stemningsmettede strekk og klangfylte soner. I tillegg til gitar spiller han bass, synth og lapsteel. Det første sporet, «Road To Summer», åpner i et 1970-tallsestetisk område, rett bortenfor Soft Machine et sted, før et sett av glattkjemmede akkorder tar rommet og en buktende melodilinje tar føringen. Det låter både smakfullt og forførende, men kunne hatt godt av en levende trommeslager for å vitalisere framdriften. Voldsund har med seg Pål Thorstensen på saksofon, John Morten Storflor på elektrisk piano og Torleif Kvitno og Helge Tjelta på perkusjon, men disse fire spiller bare på noen utvalgte låter.
«Refining» er en smygende mykhet med kjølige drypp fra gitar, og elektronika og ambient er begreper Port Freeman bruker for å beskrive egen musikk. Begge begreper kan tas fram i møte med «Refining» og flere av sporene på albumet. Musikken kan ha en ro og en hvile som styrer tankene mot pledd og hengekøye. Den drømmeaktige kvaliteten kan være fin å leve seg inn i. Når vi kommer til «April Sun», der saksofonist Pål Thorstensen har sentral plass, syns jeg tydeligheten får vel gode livsvilkår, at det ikke spares nok på søtstoffene. Svulstigheten blir en utfordring for øret.
«Stop And Listen» starter med svaiende gitarer og et sterkt lite tema som setter karakter. Dette er en meddelelse som sitter. Her får Voldsund musikken til å svulme på tiltalende vis. Det er ikke spillet som fester seg. Det er fortellingen. John Morten Storflors piano på «Passing Ships» setter svalende atmosfære i stoffet, mens gitaren holder seg vakkert flytende i underetasjen. Så glipper det litt for meg når vi introduseres for «North Of North». I likhet med «April Sun» har den en insisterende form og en repetitiv væremåte som styrer forbi meg. Når Port Freeman avrunder med «Arrival» er vi tilbake i den rolige leia jeg syns Voldsund behersker best. Det er krevende å sette god nerve i flytende sfære. «North Line» er på sitt beste der dette skjer.
