Av Per Christian Rolin
Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Man kan alltids diskutere om det er positivt eller negativt når instrumentalprestasjoner inntar hovedrollen i så stor grad som de gjorde under torsdagens formiddagskonsert på årets Jazzfest. I jazzsammenheng er dette nesten som en selvfølge å regne – ingen ting slår vel en heidundranes jazz-solo? Når et prosjekt er så låtsentrert som her, derimot; med gospel, spirtuals og blues-klassikere som utgangspunkt, er det større grunn til å spørre: Går det på bekostning av låtfokuset? Kommer instrumentene i veien for formidlingen?

Musikalsk sjel
Etter å ha hørt denne liveutgaven av albumet ”Trail Of Souls”, med Solveig Slettahjell, In the Country og Knut Reiersrud er i hvert fall ikke jeg det minste i tvil: Svaret er et klart og rungende nei.
En ting er at låtene som blir tolket har overlevd i flere tiår og har kraft nok til stå i det som måtte være av kreative innspill. En annen ting er låtenes enkle natur, som gjør at musikernes løsslupne forhold til dem får frem nye nyanser og på den måten gir sangene ny glød.  Og sist, men ikke minst handler det om musikernes evner til å trenge inn til kjernen i musikken. Ikke nødvendigvis for å finne låtenes ”sanne jeg”. Men for å lete etter alle tenkelige varianter av musikalsk sjel som gjemmer seg innenfor de i utgangspunktet strenge rammene.

Nye fargeklatter
Som på albumet er det ”Borrowed Time”, som starter ferden. Like andektig og lengtende som på plata, men med nye fargeklatter slengt inn i den musikalske miksen: Et sett av klanglige nyanser som gjør at musikken kjennes friere og mer åpen. Noe som bare blir tydeligere i løpet av konserten. Særlig gjelder det den improvisatoriske tilnærmingen, som naturlig nok er langt større i en liveutgave som dette. Og merkes spesielt i flere energiske solopartier – Qvenild fyller alene opp gåsehudkvoten – men også i den mer tilfeldige innfallsvinkelen musikerne har til komprollen, med herlig ”sølete” gitar- og pianospill. Eksperimenteringstrangen er også større, bl.a vist i de korte mellomspillene som også fungerer som bindeledd mellom låtene.
Saken fortsetter under bildet.

Slipper hemningene
Men med friheten musikerne tar, blir også et større ansvar lagt over på vokalist Slettahjell når det gjelder å levere essensen i låtene. Den silkemyke kvaliteten i stemmen kjenner vi godt fra før. Det samme med de ujålete fraseringene som gir standardmaterialet stor troverdighet. Men mon tro om ikke instrumentalistenes løssluppenhet har smittet over på Slettahjell. Det er i hvert fall godt å høre henne slippe alle hemninger i flere intense skrik på godt valgte tidspunkt mot slutten. Noe som bare forsterker desperasjonen i tekstene. Og som også gjør opp for de gangene vokalen fortsatt har en tendens til å låte noe selvbevisst. Med dette musikalske følge er det likevel bare unntaksvis denne gang. Og da like gjerne som godt sentimentalt krydder. I en helhet som rommer tydelige spor av stor musikalsk dybde.
Ja, kall det gjerne sjel.

Per Christian Rolin