Musikalsk sjangerlek og talende tekster
Hilde Louise Asbjørnsens 11. album er litt jazz, litt pop, litt latin, litt cabaret, litt americana og litt til, og det går helt fint.
Med 2004-debuten «Eleven Nights and Two Early Mornings», ytterligere ni album fram til og med «Don’t Stay for Breakfast» (2015) og et stort antall konserter, har Hilde Louise Asbjørnsen opparbeidet seg et solid ry som jazzsanger i det uttrykket der tradjazz, swing og mainstream møter cabaret- og showjazzen. Samtidig har hun rukket å etablere seg som komiker og skuespiller med høy stjerne hos så vel publikum som hos anmeldere, men uten at sangeren, låtskriveren og plateartisten Hilde Louise på noen måte har lagt ned virksomheten. Tvert i mot er hun i disse dager på banen med album nummer 11, muntert-truende kalt «Red Lips, Knuckles and Bones», og med det får hun også sin internasjonale platedebut, på det tyske selskapet Ozella.
Egne låter
På «Red Lips…» stiller Hilde Louise Asbjørnsen med 11 egne låter, en av dem en kort intro, pluss en versjon av «Lazy Afternoon», kjent fra Karin Krogs «Joy» og tv-framført av nettopp Asbjørnsen da Krog ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Fem av melodiene har hun co-komponert med pianist Anders Aarum, samtlige tekster bortsett fra «Lazy Afternoon» er hennes egne, og det er hennes eget Hilde Louise Orchestra med Aarum i spissen som har anrettet materialet for servering. I tillegg til Asbjørnsen (sang) og Aarum (div. tangentinstrumenter) består orkestret av gitarist Svein Erik Martinsen, kontrabassist Jens Fossum og trommeslager/perkusjonist Hermund Nygård, en mildt sagt dreven gjeng, og den vitalt swingende og godt sammenskrudde musikken forverres på ingen måte av at en gjestende Knut Riisnæs leverer stilsikre tenorsax-soli, -kommentarer og -fills på tre av låtene. Det er kanskje ikke så mye, målt i minutter, men til gjengjeld er det spilt med to tonn autoritet i hver eneste tone.
Sjangeroverskridende
Mer enn en reinhekla jazzsanger/låtskriver er Hilde Louise Asbjørnsen det som engelskspråklige ville kalt «a jazz informed singer/songwriter», en sjangeroverskridende kunstnersjel som anvender sine jazzferdigheter der de måtte passe og der det måtte passe henne. Mye av «Red Lips…» låter pop, åpningsporet låter americana, noe låter latin a la Jobim («Water Wall») og noe låter cabaret, men slik Asbjørnsen synger og slik bandet spiller, er jazzen også alltid der. Rett nok med ulik grad av tilstedeværelse, men u-utviskbar som flekkene på en leopard, og det ikke bare i instrumentalkorene. Asbjørnsens timing og frasering er «jazz-informert» så det holder, det samme er Aarums håndtering av el-piano og orgel, og Riisnæs’ bidrag er allerede nevnt. Gitarist Martinsen blunker mer til Ry Cooder enn til Wes Montgomery og Jim Hall, men i likhet med Fossum og Nygård gir også han inntrykk av å være på hjemmebane i den musikken som han her er en klanglig nøkkelmann i. Heller ikke alle melodiene roper «Jazz!!» med ute- eller for den saks skyld innestemme, men enkelheten og forutsigbarheten i pop-klingende låter som «Red Lips» og «Make Some Shine» er fint til å bære, og balanseres av mer krevende melodier som «Return To Start» og «Rich».
Tekster som holder
Tekstmessig er «Red Lips, Knuckles and Bones» verdt en liten studie i seg selv. I «Red Lips» gir Asbjørnsen en malende, spissformulert skildring av kvinnemakten i et par rødmalte lepper, mens «Pink Push Wagon» er en usentimental hilsen til hennes vandrede venn, bildekunstneren Pushwagner. «Don’t Fight The Undertow» virker å være inspirert av immigrantdrømmen om Europa og den farlige kryssingen av Middelhavet, og også det øvrige tekstmaterialet reflekterer en klar ambisjon om å formidle innhold, og ikke bare intetsigende ordremser. Tekstene er trykket i et eget hefte vedlagt cd’en, så her er det bare å ta fatt på nærstudiet med både åpne ører og våkne øyne før man eventuelt tar ladegrep på leppestiften og prøver Asbjørnsens teorier i praksis.
