Mowday! Mowday!

Av Audun Vinger

Nei, man kan jo like greit bare starte festivaldagen med første konsert klokken 09 på en søndag? Ikke meg i mot. Det føltes ikke lenge siden jeg tilfeldigvis havnet ved samme heis som Ole Morten Vågan som skulle plassere bassen på rommet for kvelden etter den imponerende og livgivende konserten med Mirror Image. Og det var det heller ikke. Men der sto han altså, en time etter å ha møtt forfatter Kjartan Fløgstad for første gang og for å planlegge duo-konserten som nå skulle finne sted – en såkalt litterær frokost. Det er ikke stort man rekker planlegge, og kanskje det bare er bra også – evnen til improvisasjon er viktig. Fløgstad oppdaget dette med å bli musiker etter fylte 70, og er nå ganske ofte å se både her og der med sitt eget band KFB. Det ble ikke slik at Vågan tok på seg walking-skoene og lot forfatteren jazze løs. Fløgstad har en særegen, hakkete rytmikk, som det man tidligere kalte en typisk norsk rapper vil jeg si, noe som gjør at han kan lese dikt, romanutdrag og hva det skulle være med største naturlighet. Og der kan de møtes på midtveien og gi plass til hverandre. Her fikk vi en reprise på hans allerede klassiske rap-prolog fra fredagen, det var puben Grand Manila og E76 over Haukelifjell og alt det der. Med tanke på Fløgstads pasjon for Latin-Amerika gled Vågan over i en utsøkt tolkning av «Song for Ché» av Charlie Haden, foran en fin forsamling lokale og gamle vossingar tilbake for helgen. Generelt sett er det tydeligvis svært mange kjente fjes fra litteratur, media, teater og samfunnsliv som har sine barneår i disse gatene.

Ole Morten Vågan og Kjartan Fløgstad. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Det er på tide å se tilbake på disse helgedagene – noe som er utvilsomt er at det var en langt mer puristisk booking i år, kanskje på grunn av et nytt og strengt programråd, det var altså ingen crossover-bookinger og småstjerner som mer tilfeldige vossinger og besøkende kunne tenke seg å løse billett til. Ingen Carola å se noe sted. Det var da absolutt folk på konsertene, mange sådan, men det typisk ville partylivet i gangene uteble nok. Tvillingene som har styr på vinkjelleren i restauranten på hotellet ytret også bekymring til meg om en langt roligere fredag der enn de hadde ventet. Kan hende tallene ikke blir gode, men så er da kanskje også utgiftene holdt likeledes nøkterne? I don’t know, det jeg bryr meg om er jo om publikum og musikere trives og at det blir ekstra gode konserter av det. Det er bare noe med at nesten alle bor på samme hotell, hilser på hverandre ved det oppskårede kneipp-brødet eller den underlige fromasjen de er så glad i der. Det intime preget smitter over på alle. Antakelig slik det føltes i de første tiårene i Molde da alt foregikk på hotell Alexandra.

Det var lov å ta seg en liten lur med bok og skrivemaskin etter å ha tenkt på alt dette, og det var nettopp det som skjedde. Frisk som et nytt barn i verden gikk jeg opp i det plutselige finværet til Ole Bull-Akademiet, stedet med best lyd på festivalen, for å se populære Maridalen fremføre musikk fra sitt kommende album som forlokkende nok er kalt Gressholmen. Med sitt forsiktige, varme og intime sound, med kammerklangen av kontrabass, trompet og saksofon/klarinett, har de virkelig truffet noe. Også langt utover jazzmiljøene. Det er vellydende, fin musikk rett og slett. Og med found sounds fra Oslo-marka som ekstra pirrende krydder.

Maridalen. Foto: Lina Navarro/Vossa Jazz

Jeg ble likevel glad da jeg oppdaget Erland Dahlens trommer og perkusjon der inne – det gjorde seg med et lite løft i livesammenheng. Egenarten ble beholdt. De er også morsomme å se på, især saksofonist Anders Hefre som likner på en ung Ole Paus, mens den lysluggede bassisten Andreas Haga minner om en ung Lars Fiske der han spiller med hele ansiktet – i det hele tatt et godt tegnet band. Trompetist Jonas Kilmork Vemøy bryter også ut i sang nå og da, og stemningen er slettes ikke bare andektig. Her er rom for både påskekrim og sommerflørt i musikken. Jeg ser fram til å finne albumet deres i postkassen når jeg kommer hjem.

Akkurat Karin Krog, hun der kjent fra «Jazzeventyret» dere vet, har jeg hørt litt mange ganger, tenkte jeg, og skulle bare titte innom på førstelåten. Men det var umulig å stikke ut derfra igjen – selv om det var stort sett samme repertoar som sist og gangen før der. Hun skinner, er selvironisk og morsom og stilig og litt aparte – totalt trygg med de stødige basslinjene til Terje Gewelt som sparringspartner, og med usedvanlig lekkert gitararbeid av Staffan William-Olsson som er ren nytelse å lytte til. Et ytterligere løft forekom da hjertevenn John Surman kom vandrende inn på scenen i grønn skjorte og la til både tradisjonelle og mer avantgarde fargestifter med saksofonen sin.

Karin Krog. Foto: Anders Flatlandsmo/Vossa Jazz

Konserten med Bergen Big Band på Gamlekinoen pleier være en suksess, mange venner og lokalpatrioter dukker opp, og jubelen etter soloer er av en helt annen styrke enn ellers på festivalen. Det virket som at Ivar Kolve på vibrafon var ekstra populær  – men dette er virkelig strålende musikere sammen, alle sammen. Noen kjenner jeg bedre enn andre, slik som saksofonistene Heidi Kvelvane og Elisabeth Lid Trøen, pianist Dag Arnesen og beatmester Øyvind Skarbø. Det var opprinnelig sørafrikanske Shannon Mowday som hadde skrevet musikken til årets konsert – Colourful Houses. Hun tenker her på husene på Bryggen, og byens historie med handel og tyske bosettere, men også på det like rike området Bo-Kaap i Cape Town, der hun selv vokste opp. Forskjellige kulturer og handel skapte et nytt Bergen, mens mye av det samme hendte i Boo-Kaap: et resultat av impulser fra Europa, Islam og urfolket Khoisan. Ikke uten problemer og motsetninger og språklige uoverenkomster, men også som grunnlag for nye ideer og varmende møter. Dette ble faktisk gjenskapt i musikken, på et både innfløkt og forståelig vis.

Shannon Mowday og Bergen Big Band. Foto: Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz

Mowday har hatt tilhold i Norge de siste femten årene, og uten å ha blitt altfor kjent blant almuen har hun bidratt med viktige og interessante tanker og kunstneriske impulser. Hun er også en strålende saksofonist i alle mulige varianter av instrumentet, og en komponist som bidrar med en litt annen rytmikk og tonesprang enn hva vi er vant med – og har godt av. Hun hadde mange kasseroller på kok samtidig, og dirigerte og spilte og snakket og holdt på. Men hun beviste denne kvelden at hun kan – og bør – kunne skrive for de aller største i norsk musikk i dag. Alle festivaler og bestillingsverk, kom med dem.
Hun hadde med sin strålende unge kompis Jørgen Bjelkerud på trombone inn i prosjektet (de har også duoen Galumphing Duo sammen), og ikke minst vår egen maliske musikkmagiker Sidiki Camara i en sentral rolle. Seieren var sikret allerede før første tone, da hennes  oppvakte og sjarmerende sønn leste opp en beskrivelse av verket,  en innledning han etter sigende også hadde skrevet selv.
Det var avansert festmusikk, møter på tvers av kulturer, feiring av forskjeller og likheter, bundet sammen av gripende og sterke og forståelige appeller fra Mowday mellom låtene, der spesielt historier om musikere som arbeidet under apartheid-tiden gjorde inntrykk.
Jeg var slettes ikke alene å gå ut derfra ganske så blank i øynene. Hvilken triumf – for Mowday, for musikerne, for publikum og for oss alle.

Sidiki Camara. Foto: Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz

Helt til slutt på festivalen var det mulig å få med seg de siste tonene av en underlig vakker landing med «Aras»; som er et møte mellom Javid Afsari Rad Ensemble og Zarbang Percussion Ensemble. Skjønt landing, det var nesten som å tre inn i atter en alternativ virkelighet på et ellers tomt hotell: det var jo et stort publikum også på dette. Typisk Voss. Musikken fløt som en elv innimellom tradisjoner fra persisk, indisk, arabisk og også europeisk klassisk musikk. Lavmælt men heftig, med norske knallmusikere som Inger Hannisdal på fiolin og Adrian Myhr på bass med på laget.

Jeg trakk til sist inn i restauranten for å tenke over hva jeg hadde opplevd de siste dagene. På søndag er det enda sterkere følelse av å være eneste beboer på The Overlook Hotel, man får tid til å følge på tomheten, også i en selv.  Det gjør inntrykk å føle på på den magisk daterte interiørdesignen, kun holdt oppe av innslag av fabelaktig, ekspressiv norsk åttitallskunst av typen Knut Rose og Bjørn Carlsen. Det er likevel for trist om det stemmer at de nå endelig skal pusse opp her. Det kommer til å bli et savn  – dessuten vil det si at festivalen ikke kan være der en periode. Tvillingene må ha sett hva jeg satt og funderte på, og overbeviste meg om å ta en flaske Vosne-Romaneée fra 2012 av Jean Grivot til en absurd lav pris. Med snodig mat fra buffeten og litt lesestoff var det alt selskap jeg trengte for å holde tomheten unna. Før det plutselig kom det inn et følge på 24 asiatiske turister og et storband fra Bergen.

Les Audun Vingers rapporter fra de første to dagene her: dag 1 – Tåler vossinger usikkerhet? og dag 2 – Ofret smalahove for jazztryne