Motvind tilnærmer seg planteriket

Av Audun Vinger

Det var en klar følelse av at noe var tilbake. Plutselig er det ting man skal rekke igjen, etter et halvt års rolig gange. Den klassiske «ut på byen i Oslo»-stemningen ble gjort komplett av en meget rask kokt hamburger med kålsalat på Texburger, inntatt noen minutter før konsertstart på første konsert av årets Motvind-festival. De bilfrie sentrumsgatene var stappfulle av smilende mennesker. Hvor kommer de fra, alle sammen? Også i år finner Motvindfestivalen sted på Nasjonal jazzscene på Karl Johan, og selv om man kanskje skulle tro at det er en noe for «corporate» ramme for en eksplisitt alternativ undergrunnsfestival som dette, er det et perfekt sted å ha det. I hvertfall når de pynter med lysklynger, blomster over det hele, og en stor samling vevede tepper som sendte tankene til Elisabeth Haarrs politisk orienterte vevnader. Gjensynsgleden blant musikere og publikum i salen var merkbar, det ble nikket i øst og det ble nikket i vest. Jeg vil gå så langt som å si at lokalet var preget av en euforisk lykkestemning.

Første musiker ut var Ayumi Tanaka som blant mange prosjekt inkludert egen trio dette året også har imponert jazzverden med utgivelsen Bayou på ECM sammen med Thomas Strønen og Marthe Lea. Denne kvelden var det bare henne ved flygelet, og da hun sortkledd spaserte rolig inn på scenen og satte seg, ble det brått tyst. Kun lyden av et luftanlegg bak baren og Tanakas eget luftanlegg hørtes. Hun så et sekunds tid spørrende opp mot taket som om hun lette etter noe, og så var hun i gang. Klangen av en mesterpianist som improviserer og skaper musikk full av kontraster og intuitive ideer som virkelig tar henne et sted, bergtok de fleste i salen, mange av dem på konsert på første gang på evigheter. Jubelen kom etter to tredjedeler av fremførelsen.
Tanaka har et så definert harmonisk klangunivers, med så klare ideer som forfølges, at jeg trodde hun gjorde et ekstranummer der hun fremførte et klassisk musikkstykke full av weltschmerz om sivilisasjonens barbari i første halvdel av forrige århundre. Men det var her og nå. Det ble i alle fall en sterk og skjønn opplevelse.

Mogop (foto: skjermdump)

Neste konsert var med bandet Mogop, som er en kobling av to kjente duoer fra øverste hylle i improvisert samtidsmusikk, Sherrifs of Nothingness som er fiolinistparet Ole-Henrik Moe jr og Kari Rønnekleiv, og Streifenjunko bestående av Espen Reinertsen (saksofon) og Eivind Lønning (trompet). Jeg fikk ikke med meg årsaken, men i stedet for sistnevnte fant vi Martin Taxt på mikrotoal og massiv tuba i stedet. Det funket bra. Den minnet meg litt om et instrument Serafin kunne eid. Dype sonore lyder lagde spor i gulvet, vekslende med sinnets strengegnissing oppå. Her kunne man sannelig snakke om at musikernes luftanlegg var i aksjon også. Luft dyttes rundt, klaffer klaffes, og melodier kommer sakte til syne i de svært suggererende lydmiljøene som dannes. Prosjektnavnet har de fra Opplands nasjonalblomst, den nydelige mogopen, og som Motvinds konferansier Andreas Røysum sa (han lyttet forøvrig til musikken sittende på gulvet i en noe faretruende foroverbøyd yogaposisjon) fra scenen etter konserten: «Det er så deilig at vi gjennom felles abstrakte opplevelser sammen kan tilnærme oss planteriket.»

Så gikk konferansieren rett bort til DJ-pulten og smalt i gang med «Let’s Get It On» av Marvin Gaye, sekunder etter at Mogop var ferdige, og jubelen gikk i taket, folk danset i trappene bak ved Fugleberget, og lykken var komplett. Det er forøvrig forfriskende med kontrasterede DJing mellom slagene i slik konsertsammenheng, det løsner folks skuldre. Jon Lucien og Terry Riley gjorde samme nytten senere den kvelden.

Honest John (foto: skjermdump)

Honest John var neste band ut, ledet av Klaus Holm på saksofoner og klarinett, og en artig besetning med Kalle Moberg på trekkspill, Ola Høyer på kontrabass, Kim Johannesen på banjo og gitar, og Erik Nylander på trommesett og gammel rytmeboks. De spilte noen helt nye låter de ikke hadde fremført tidligere. Ingen hadde titler, sånn holder vi oss ikke med sa Holm, men det ga absolutt et nytt element til kvelden, overrumplende låter fremført av noen som hadde tenkt på forhånd og øvd på det. En snodig men fengende blanding av swing & skronk ble det, med tidvis fyrig musikk der kombinasjonen klarinett, banjo og trekkspill skapte mange fargerike assosiasjoner. Var vi i Portugal, i New Orleans eller en dive bar på Lower East Side (i gamle dager)? Her på Motvind er det plass til de fleste.

Jonas Cambiens «Maca Conu» (foto: skjermdump)

Før det som alle anså som kveldens høydepunkt var det virkelig ivrig og svimlende stemning i sal og scene. Man skal ikke undervurdere hvor viktig denne gleden er for musikermiljøene og oss som lytter til dem, og for vår personlige indre helse.  Bestillingsverket Maca Conu ble bestilt fra pianist og komponist Jonas Cambien for flere år siden, og det var mange som hadde ventet på å endelig få høre det. Også her var det en interessant besetning med Sarah Jane Summers på fioliner og bratsj, Signe Emmeluth på saksofon, også i dag med noe henrykkende tenorsaxspill, og Christian Winther som får stadig mer pondus i sitt deilige gitarspill, selv om han dramatisk men elegant forlot scenen midt i en låt fordi han måtte reparere pickupen med skrutrekker — det kunne for så vidt vært en extended technique også det. Rytmeseksjonen var Magnus Nergaard på kontrabass og double trouble på trommer med Andreas Wildhagen og Michaela Antalova, som utfylte hverandre på snedig vis fra hver sin kant av scenen. Cambien er en forrykende komponist med stor egenart, det er svært rytmisk men også med noen fortryllende melodier som snirkler seg inn i de intrikate groovene. Cambien spiller litt sopransax innimellom også, og det blir riktig til stemning, med forrykende bandspill men også flere partier der mindre grupper av musikere gjør strålende ting sammen. Winther rifter seg inn i noe som kjapt viser seg å være fantastiske «Mantis» som er på Jonas Cambien Trios ferske plateutgivelse, og noen av oss jubler høyt. Cambien forteller at trioen faktisk rappet låten fra dette bestillingsverket. Verket var fascinerende: midtøsten møter europeisk folkemusikk, mens trommeslagerne også hintet til «bakpå»-beaten kjent fra eksperimentelle hiphop-produksjoner a la J Dilla. Men det var en stor skuffelse at verket var så kort som det viste seg å bli – her var vi sultne på mer! Kanskje det var en slu plan for å få folk til å komme på dag to av Motvind fredag, da det blant annet er et nytt bestillingsverk på plakaten, selvsamme Christian Winthers «Urfuglen».

Audun Vinger