Fredagsprogrammet er i absolutt balanse, lenge før noen har rukket å åpne instrumentkofferten sin.
En av de ytterst få jazzkonsertene jeg har vært på, der vellykket humor ble en integrert del av opplevelsen, hadde Joëlle Léandre på scenen. Den franske bassisten spilte med Irène Schweizer og Maggie Nichols i Les Diaboliques. De tre gjorde mini-opprør mot selvhøytidelighet og vartet opp med absurd teater og sammensatt brodd. Jeg skal ikke glemme det. De gangene jeg har sett Léandre på scenen, har hun lagt igjen spor som blir sittende. At Motvind har engasjert henne, tar jeg av meg bassen for. Når hun kommer på scenen her på Victoria i kveld, nynner hun litt slik hun pleier, og kjenner forsiktig på bassen. Hun gjør det med lave skuldre og spiller ut en intensitet der selve tilstedeværelsen blir en kvalitet. Léandre er et orkester. Hun stiller spørsmål og spiller svar. Bruker de alternative teknikkene hun trenger. Svetter og pusser brillene. Vi hører lyden av bil som akselererer og en dør som knirker. Det kan være melodiøs glede og tung bør. Hun får alle innfallene og utfallene til å henge sammen. Så synger hun litt mer på Joëlle Léandre-viset og lar sangen gi retning til basspillet. Det låter enestående, slik det bare kan gjøre når modenheten står i blomst. Hun leverer en helstøpt forstilling og kommuniserer med salen på lunt vis – og ja – med islett av humor.
Joëlle Léandre. Foto: Nabeeh Samaan
Så er det duket for selveste Aki Takase på piano, i trio med bassist Christian Weber og trommeslager Michael Griener. Takase legger ut i et kantete løp, et par spor bortenfor Thelonious. Hun har denne fri-melodiøse tilnærmingen som åpner musikken for interessante bevegelser. Rytmeseksjonen er så tett på pianistens linjevalg og utbrudd at det kjennes. Griener og Weber peker også ut retning for hvor Takase går, og hun er en virtuos som bruker ferdigheter til å skape sterkt innhold. De sømløse overgangene mellom tettvevde arrangementer og improvisasjon er av høy klasse. Musikken er underholdene. Smak på ordet og gi det rett mening! Denne trioens evne til å bevege seg like stilsikkert i ytterkantene som inn mot mainstrømmen, er formidabel. Det renner mye pianotradisjon gjennom det som presenteres. Ja, Motvind kommer neppe nærmere New Orleans enn i dette settet. Trioen hadde kledd å spille noe lenger, for det skjer så mye i utvekslingen mellom disse tre, at det oppstår overskudd i musikken. Men kvelden har fire sett å komme gjennom.
Natural Information Society. Foto: Nabeeh Samaan
Natural Information Society skal fylle tredje avdeling. De er en kvartett anført av klarinettist og guimbrist Joshua Abrams. Pumpeorgel, bassklarinett og trommer utgjør resten av instrumenteringen. Bandet spiller en slags minimalistisk musikk med ekstase i kikkerten. Den messende kvaliteten har nærmest en hypnotisk virkning, uten at jeg faller i transe. De klarer å frambringe en slags urkraft i det de gjør. De strekker ut de enkle temaene og tilfører små forandringer underveis. Det er ingen hast i det vi hører. Snarere en intensitet som smitter. Sterkt suggererende og til tider dansbart, uten at noen reiser seg av den grunn. Inderligheten omslutter oss, og de spiller ett langt nummer. Du kan hvile i rytmikken samtidig som du plukker opp detaljene i samspillet. Så tar de seg råd til en bassklarinettsolo, og da er det som om Coltranes skygge blafrer gjennom lokalet. Musikken til Natural Information Society kommer liksom fra den gamle verden og drar med seg et gammelt minne. De motkulturelle vibbene bandet produserer, passer som hånd i hanske til denne festivalen. Og dette sett nummer tre understreker den fine variasjonsbredden kvelden har.
Naaljos Ljom. Foto: Nabeeh Samaan
Siste økt er viet den nye folkloren. Naaljos Ljom er Anders S. Hana og Morten Joh, utstyrt med langeleik, gitar, munnharpe og analoge synther. Det tar meg litt tid å få grep om det de presenterer. Bortskjemt som jeg er på Wallumrød, Økland og Apneseths samtidstryllerier med norsk folkemusikk. Jeg rekker også å tenke over hvorfor jeg ikke liker Steeleye Span, men elsker Incredible String Band. Naaljos Ljom går rett inn i skogen, innunder fossen, der det leker, og de gjør det med bastante manerer og tydelighet. Hvilket dalføre vi er i, er jeg usikker på, men vi skal etter hvert til vakre Valdres. Hana forteller at de spiller gamle hits helt tilbake fra 1700-tallet. En viss ironisk distanse å spore. Denne dekonstruksjonen de foretar på vegne av vår tid, er fornyende, og jeg syns duoen er på sitt beste når Anders Hana trer på seg gitaren. Vi får slått og springar med prog-tilbøyelighet, og drar til Setesdal med «Uppstaden». Det er viktig med nye perspektiver på norsk folkemusikk, og det er fint å bli utfordret på tilvante forestillinger. Jeg kjøpte med meg duoens Motvind records-plate og lover å gi den fortjente runder.
Denne kvelden har vært slik jeg liker konsertkveldene. Som et lite, smakfullt koldtbord å mette seg på. Motvind har blitt de skarpe programmenes festival.
